FrP er mer liberalistiske enn jeg trodde:
Venstre appellerer i år til psykotiske småbedriftsledere:

“Se barsk ut nå, Erna, men samtidig ansvarlig og landsmoderlig. Sånn ja. Og øynene litt mer igjen. Jess!”

Alt er til salgs, for den som har penger:

Bruk og kast hos miljøpartiet Venstre:

Nå også i gullforgylt utgave, for den kresne AP-ordfører:

Frels dine barn! Europa brenner!

SU har siden 2003 kjempet for neque porro quisquam est qui:

Å nei ju diddnt:

Den viktigste, underliggende antagelsen bak teorien om spontan orden (som en moderne, institusjonsbasert markedsøkonomi er et eksempel på) er Hayeks teori om kunnskapens natur. Ikke bare er mengden kunnskap i et moderne samfunn for stor til at noen sentral instans kan få oversikt (informasjonsproblemet), men mye av kunnskapen er lokal, den eksisterer bare hos konkrete mennesker på konkrete steder; eller den er «taus», ikke-artikulert og tar form av skikker, normer og tradisjoner – som kjemikeren og filosofen Michael Polanyi sa: «Vi vet mer enn vi kan sette ord på». For Hayek har dette en klar politisk konsekvens: Vi bør være skeptiske til sosial ingeniørkunst, til politikere som tror det er mulig eller ønskelig å styre hele samfunnet mot et bestemt mål.

Politisk sverger Hayek til en klassisk liberal orden. I et fritt samfunn administrerer ikke staten menneskers affærer. Den «administrerer rettferdigheten mellom mennesker som selv styrer sine affærer», skriver han. Markedet spiller en sentral rolle, ikke som arena for atomiserte økonomiske agenter, men som en prosess av kontinuerlig prøving, feiling og tilpasning. Han er direkte fiendtlig til teorier om sosial rettferdighet, som han anser som luftslott, men ingen motstander av statlige ordninger. Snarere kan Hayeks innfallsvinkel oppsummeres som pragmatisk: Staten har noen sentrale oppgaver i ethvert samfunn, men kan også påta seg langt flere så sant disse ikke forstyrrer selve den spontane orden for eksempel ved å regulere den frie prisdannelsen.

- Torbjørn Røe Isaksen, i en god oppsummering av Hayek’s politiske filosofi i Morgenbladet

FrP kastet ut liberalistene sine i 1994, men det har kommet til nye liberale stemmer siden. En av dem er Hanne Blåfjelldal, som skriver om byggeregulering og jordloven:

Jeg husker første gang jeg hørte om Jordlova. Jeg trodde det var en spøk. Var det virkelig en lov som bestemte at de som eier en eiendom ikke får dele opp eiendommen i to, og selge den andre delen? Jeg ble skikkelig sint da jeg fant ut at loven var ment alvorlig, og dette er nok den loven som fortsatt får meg til å bli mest illsint.

Dette er vanskelig å forklare, men jeg blir også oppriktig sint av lover som begrenser hva du kan gjøre med eiendommen din. Ikke fordi dette er et stort overgrep i seg selv. Det skjer annet i Norge som er verre. Det som provoserer er arrogansen. Det at myndighetene går inn på din eiendom og forteller deg hva du kan og ikke kan bruke den til.

Det er som å si hvilke bilder jeg skal henge opp på veggen. Ikke en voldsom forbrytelse, bare voldsomt frekt.

I fjor var det flere bloggere på høyresiden som syntes det var gøy å kunne ta Åslaug Haga på at hun hadde bygget brygge ved hytta si uten tillatelse. I stedet burde de sagt: “Dette er en fillesak. La henne være i fred – og forresten, la oss fjerne disse lovene.”

Blåfjelldal ligger an til å komme på Stortinget. Men reguleringsiveren tror jeg har kommet for å bli.

Trenger Norge en utenrikspolitikk? Spørsmålet bør stilles. Det er ikke mye vi kan gjøre, annet enn å velge å støtte eller ikke støtte militære og veldedige initiativer fra andre stater, og å delta eller ikke delta i ulike former for samarbeid.

Norge bidrar også i blant med meglere i fjerne konflikter. Jeg vet ikke om vi har så mye å skryte av på dette området, og jeg er heller ikke sikker på om dette kan kalles utenrikspolitikk. Konsulentutleie, kanskje?

De tre viktigste utenrikspolitiske sakene i dag er: 1) Å fortsette å bygge opp et nettverk av internasjonale avtaler og samarbeidsformer som beskytter verden mot framtidige storkriger. 2) Å støtte opp under frihandel, bl.a. på bekostning av våre egne bønder. 3) Å bli med – eller ikke – i EU. Jeg er positiv, men jeg ser også verdien av norsk selvstendighet. (EU vil bli en føderasjon, som USA og India.)

FrP’s utenrikspolitikk er retorikk for deres norske velgere. Man kan ikke, som Mazyar Keshvari foreslo på FrP’s landsmøte, bare slutte å snakke med land som Iran, og gå over til “handling” i stedet. Til gjengjeld er FrP sterke på frihandel.

Venstre har noen hyggelige ideer, men det er Høyre som har troverdighet og erfaring, samt de riktige idealene i bunnen. De er også alene på høyresiden om et klart standpunkt for EU, selv om det ville appellert mer hvis jeg selv var like overbevist. Valget faller iallefall på:

Tidligere i denne serien: Uaktuelle partier, miljøvern, samferdsel, narkotika og kultur.