Fremskrittspartiets valgkampstrategi ser ut til å være å komme med medieuttalelser som provoserer favorittfiendene deres til å skjelle dem ut i media. Dermed får de framstå som det klare alternativet til dagens regjering, samtidig som de forsterker støtten både blant folk som er enig med disse uttalelsene og blant de som misliker kritikerne. Med litt flaks får man full pott, gratis og fritt for forpliktelser.

Jeg forstår hvorfor FrP gjør dette. Strategien er genial. Det jeg ikke forstår er hvorfor motstanderne deres hjelper dem.

Når FrP presenteres som det klare alternativet til den sittende regjering så vil de som ikke liker denne sympatisere med dem. De er det alltid mange av, uansett hvem som sitter i regjering. Og strategien med å demonisere FrP er på sitt fjerde tiår i å virke mot sin hensikt. Kjernevelgerne deres har tykk hud, og den voldsomme utskjellingen dytter vinglevelgerne deres i forsvarsposisjon.

En forklaring kan være at regjeringspartiene ønsker å skape kaos på høyresiden, eller at de gambler på at velgerne til syvende og sist ikke tør å stemme på FrP. Jeg tror det er overmodig.

FrP er en av mine kandidater i valget i år, men la meg allikevel komme med et råd til de som, av helt forståelige grunner, ikke ønsker et enda mektigere FrP fra høsten av: Hold kjeft. Ignorer dem. Demoniser noen andre i stedet. Don’t feed the trolls. Gjør dem kjedelige.

Jeg ignorerer fastlegeordningen. Jeg ble sint da jeg i 2001 ble bedt om å velge ut én lege som skulle eie meg som pasient. Hva har staten å gjøre med hvilken lege jeg besøker? Jeg kan stå på prinsippet fordi jeg sjelden er syk, og fordi det finnes leger i Oslo som står utenfor ordningen. Jeg må vel gi det opp en dag.

Vi trenger valgfrihet i helsevesenet, og vi trenger private sykehus og klinikker. Jeg tror på et offentlig ansvar for helse, men vi må skille mellom at staten betaler for en operasjon, og at staten utfører operasjonen selv. Det er ingen grunn til at alle sykehus skal være drevet av staten. Leger blir ikke slemme eller inkompetente fordi lønnssjekken kommer fra et privat firma.

Partiene vil snakke mye i valgkampen om hvor mye de skal “satse” på helsevesenet, men det viktigste må være hva slags helsevesen vi vil satse på. Vi trenger et helsevesen som raskt tilpasser seg behovene til innbyggerne, og da må man slippe til de private. Så er det opp til staten å definere riktige insentiver og garantier, en langt enklere oppgave enn å administrere alt selv.

Høyre og Venstre er fleksible på dette området, men, på samme måte som med skolepolitikk, er det FrP som har det klareste prinsippet om likestilling av offentlige og private tilbydere av helsetjenester. I dette spørsmålet lander jeg derfor på:

Tidligere i denne serien: Uaktuelle partier, miljøvern, samferdsel, narkotika, kultur, utenrikspolitikk, skole og innvandring/integrering/Islam.

En høyst relevant politisk reklamevideo fra 1987, med John Cleese:

Via Unge Venstre-blogger Sveinung Rotevatn, som mener videoen også fungerer som argument for politisk TV-reklame. Ja, bortsett fra at du neppe får kjøpt 10 minutter til å legge frem et nyansert argument i reklamepausen på TV2. Derimot er den et godt argument for aktiv bruk av YouTube, og å være saklig fremfor snedig i presentasjonen.

Da jeg definerte meg som en Islam-kritisk blogger i tiden etter 11. september 2001, var det i opprør mot multikulturalistenes glansbilde av Islam og muslimske kulturer, et bilde som ikke hadde rom for hverken islamister eller kvinneundertrykking. Ingenting å se her, bare smil og gled dere over mangfoldet! Man hadde et credibility gap, som motiverte meg og andre til å revurdere alt.

Siden gikk det galt: Kritikken gled ut i paranoia og uvitenhet, og snart følte jeg mer avsky for islamofobene enn bekymring for Islam. Samtidig ble midtstrømmens glansbilde byttet ut med noe mer realistisk.

Vi har fremdeles vanskelig for å åpent diskutere hva det betyr å bo i et flerkulturelt samfunn. Den gamle “hold kjeft og smil!”-innstillingen lever godt fremdeles.

Men vi har ikke behov for FrP’s konfronterende innvandringspolitikk. Jeg har ingenting mot Hege Storhaug, som FrP henter ideene sine fra. Jeg ser poenget med å begrense henteekteskap. Men jeg tror ikke den konfronterende linjen er den riktige, den dytter vekk folk som kunne vært vunnet over. Og jeg tror vi skal omdefinere staten Norge, fra en kristen stat for bunadkledde brunostspisere til et sekulært fundament frie mennesker kan bygge sine liv på.

Jeg synes Høyre finner en grei balanse her, uten at den gjør meg entusiastisk. Jeg deler derfor stemmen i denne saken mellom Høyres pragmatiske fokus på krav og gjensidig respekt, og et ullent uttrykk for livsfjernt multikulturelt svermeri:

Tidligere i denne serien: Uaktuelle partier, miljøvern, samferdsel, narkotika, kultur, utenrikspolitikk og skole.

Jeg skrev tidligere at jeg i år skal drive en ortogonal valgkampdekning. Hva betyr det? Det betyr at jeg ikke skal la mediene sette dagsorden. Noen saker får tilfeldigvis mye fokus, andre får lite. Er vi uheldige drukner sakene helt i kontroversielle hendelser. Noen sier eller gjør noe dumt, og så snakker vi om det i ukesvis, til tross for at det betyr lite for neste Stortingsperiode.

Men jeg ønsker heller ikke å la sinte politikkbloggere sette tonen. Valg bygger på debatt, men debattene vi får er ofte verdiløse. Folk er mer interessert i å lime skjellsord på Fienden enn i å formulere ideer. Blåbloggere slenger dritt om Sosialistene, venstrebloggere om Høyresiden, (og alle slenger dritt om FrP). Men hvem er i stand til å beskrive hva de står for uten å gjøre det i motsetning til en Ond Ideologi Som Vil At Vi Skal Ha Det Fælt? Derfor nevner jeg partiene jeg er helt uenig med så lite som mulig i år. For å vise at det er mulig.

Vi har aldri tidligere hatt så mange bloggere som skriver om politikk. La oss gjøre noe ut av dette. Min invitasjon til politikkbloggere er derfor: Kom bli med, vær ortogonal og irrelevant du også. Sett din egen dagsorden. Plukk ut egne saker å skrive om. Når mediene kjører seg fast i en skandale, eller politikkbloggere i en flammekrig, bare gå rolig videre.

Jeg tror ikke bloggere får betydning for valget i år. Men la oss se på dette som trening foran neste valg.

Jeg lurer i blant på om formålet med skoler i stor grad er å ha et sted å plassere barna mens de venter på å bli voksne. Skoler gir viktig kunnskap og felles kultur, men ut over det gir de oppbevaring. Jeg husker det iallefall slik.

Kanskje må det være sånn, men jeg vil ha mer eksperimentering inn i skolen. Jeg vil at entusiastiske lærere skal ha frihet til å prøve ut nye måter å undervise på, akkurat slik jeg selv har frihet til å påvirke min egen jobb. Jeg vil ha skoler med ulik fokus, enten det er at de følger en bestemt utdanningsideologi, at de har opptakskrav for elevene, eller at de vektlegger bestemte ferdigheter ut over det grunnleggende, så som musikk eller realfag.

Da trenger vi en objektiv standard for skolekvalitet, i form av nasjonale prøver. Vi trenger fritt skolevalg for foreldrene. Og vi trenger private skoler som stiller likt med de offentlige, hvor pengene følger eleven.

Dette er vanskelig, og det vil medføre ulemper. Men det kan neppe bli mye verre en situasjonen i dag, og det kan gjøre ting langt bedre.

Høyre står for mye av dette, men det er FrP som kommer nærmest, med en klar støtte til likestilte private skoler. I denne saken lander jeg altså på:

Tidligere i denne serien: Uaktuelle partier, miljøvern, samferdsel, narkotika, kultur og utenrikspolitikk.