I del 1 av denne serien satte jeg meg fore å se alt jeg kan få tak i av nyere norsk film, i et forsøk på å konfrontere mine utdaterte Vibeke Løkkeberg-baserte fordommer. Seks tilfeldige filmer ble forsøkt sett, en slapp såvidt igjennom. I dag fortsetter jakten.
Amatørene (2001) – Spredte tilløp til munnvikhevelse. Min mistanke om at nyere norsk film anser stakkarslige mennesker som en gullgruve for ettertenksom humor styrkes. Ga opp etter: 10 minutter.
Gymnaslærer Pedersen (2006) – Stort tema, liten film. Gymnaslæreren gjennomgår 70-tallets kanskje raskeste kommunistomvendelse, fra småborger til AKP(ml)’er på to minutter (jeg målte). “Neimen jøss, er jeg en kapitalistisk utsuger? Okey!” Arkivopptakene er interessante. Ga opp etter: 24 minutter.
Izzat (2005) – Jeg sier ikke at man ikke kan lage gangsteroppvekstfilm fra pakistanermiljøet i Oslo på 80-tallet, bare at det er en vanskelig oppgave for viderekomne. Sikt lavere! Ga opp etter: 12 minutter.
Jenter (2007) – Huh..? Tittelen er iallefall beskrivende. Ga opp etter: 7 minutter.
Kill Buljo (2007) – Her er det mye kløning og dårlig skuespill, men du verden hvor gøy det er. Teite vitser som ikke irriterer, jevnlige latterbrøl og stort sitatpotensiale. (“Jompa, det e en ting du skal vite. Det e æ som e far din. Nææ, æ bare tulle. Men æ ha pult mor di.”) Så hele.
Varg Veum – Kvinnen i kjøleskapet (2008) – Privatetterforsker blir ikke trodd av dumme politifolk. Åjøjemeg. Ga opp etter: 10 minutter.
12 filmer så langt, og minst like mange igjen!
The Middleman is television for and by
When Thomas M. Disch killed himself this summer, obituaries said he was the kind of brilliant critic’s favourite that readers ignore. After reading On Wings of Song, I see why he was admired, but also why he wasn’t read. How do you describe a novel where the only escape from religious conformism and economic depression is to sing so earnestly that your inner invisible fairy flies out of your body in a state of mystical bliss, and not make it sound silly? I sure don’t know how. I guess you have to take me on trust when I say that this bleak and quiet satire isn’t silly or funny, and definitely not blissful. Anything good in its world is shown only as an unreachable goal that adds to the bitterness of the life of Daniel Weinreb. The near-future America he lives in is falling apart, (quietly, in the background), and it’s taking him down with it, coloring him with its hypocrisy. Daniel is not an anti-hero, he seems always at the verge of success, earnestly wanting to live well, and that makes his failures more bitter. It’s the moderation I admire in this novel, the way Disch creates a feeling of a world ending, (as well as a feeling that it deserves to), without piling on with tragic horrors. Not a happy novel, this, not at all. I liked it, and I think I recommend it, but neither that nor his lit fic respectability will bring crowds of readers to Thomas M. Disch any time soon.
11. oktober avholdes en