Through hollow lands and hilly lands

I’ve read a lot of crappy short stories lately. Many were in a stack of anthologies by little known authors I bought at random, and there you expect that writing class air of having laboriously learned how to write, but not having anything to say. But what excuse does Haruki Murakami have? Every story in Blind Willow, Sleeping Woman starts out walking cheerfully towards brilliance, but Murakami’s artsy affectations derail them towards the merely clever. What a waste of talent.

And then .. Ray Bradbury. The Golden Apples of the Sun. Perfection. Now, maybe the contrast between this and the previous books has skewed my judgement, but I’ll tell you how I felt when I read it, and then you may decide for yourself if I’m trustworthy or not. Bradbury’s stories have the delicate structure of an origami. They convey emotions that have no name, insane ideas that make sense. Done with less skill the origami would tear, there is no “almost” in this territory, but these, miraculously, never do. The authors I mentioned before all walk in Bradbury’s genre-bending footsteps, and they all fail, but he’s hardly to blame for that. I bow for Ray Bradbury. Ray Bradbury is God. Okay, that really is the contrast speaking. Then again, maybe one occasionally needs to read bad books, in order to better appreciate the good ones?

Bloggdagen derpå

Etter gårsdagens vellykkete bloggdag-feiring, innfører jeg herved bloggdagen derpå, en dag til stillhet og ettertanke for alle som i ivrig bloggrus har begått en bloggutskeielse som de senere angrer på. Det kan være noe personlig du ikke skulle ha brettet ut for omverdenen, det kan være et raseriutbrudd i en bitter bloggkrig, en flau naivitet, eller en skråsikkert framsatt oppfatning som alle nå skjønner var feil. Kanskje har du uten å tenke alt for nøye gjennom det gitt alle dine framtidige potensielle arbeidsgivere inntrykk av at du ikke eier arbeidsmoral, dine potensielle partnere at du synes det er greit å være utro i blant, og dine framtidige svigerforeldre at du egentlig har litt sansen for Vigrid. Slik en blogg kan favne alt av gode ideer og vakre tanker, er det heller ingen grenser for hva slags nedrigheter du der kan begå foran omverdenen og ettertidens falkeblikk. Det er for disse triste gjerninger og tilhørende skamrødme at bloggdagen derpå er til.

Mens bloggdagen er en dag for å fremheve det gode, er bloggdagen derpå en dag for å glemme og holde skjult. Du skal derfor ikke legge ut noen linker, og du behøver heller ikke skrive noe. Bloggdagen derpå er dagen for bloggangst og bloggtvil, og for modige løfter om “aldri mer!” Det er dagen for å meditere over alt du skulle ønske du kunne slette, men som Nasjonalbiblioteket har kopi av. Man ønsker ikke til lykke med bloggdagen derpå – man gir et klapp på skulderen og ønsker god bedring.

Very little hope, I assure you

The seven movies Roger Corman made from Edgar Allan Poe stories in the 1960’s feel like variations of the same universal Poe story. Most have the same haunted mansion visual style, most star Vincent Price as the victim of neurotic obsessions, and premature burials and stern siblings abound. The plots are different from the stories, but the mood and the themes are as close to Poe as you’ll get. House of Usher (1960) is the first and one of the best. Definitely the spookiest, with its wonderful ghostly dream sequence. Pit and the Pendulum (1961) is another good one. Vincent Price swoons a lot, which doesn’t seem quite right. Premature Burial (1962) probably should have starred Vincent Price, but it does have a lot of premature burials. Tales of Terror (1963) is a bit cheesy. The Raven (1963) is a .. comedy. Yes, they turned Poe’s great poem into camp. I gave up when the raven began to wisecrack like a Disney sidekick. Tomb of Ligeia (1964) is different and interesting. No, the word I’m looking for is ‘bad’, but it’s a pity, because there’s something unique here.

My favourite is The Masque of the Red Death (1964), which stands apart with its sadism, decadence and Satan-worship, and for once a truly evil Vincent Price. Just brilliant, I love it. Its dialogue was sampled beautifully by Theatre of Tragedy, listen and admire, (it’s 3:55 in, I always wondered where that was from):

Glem Denver, les om Bortvekkistan i stedet!

Det sies at det er bra for demokratiet at du følger med på hva som skjer i verden. Det stemmer – med noen forbehold. Her er formelen: Verdien for demokratiet av å følge med på et emne synker i takt med tiden du allerede har brukt på det, og det synker i takt med antall mennesker rundt deg som også gjør det. Når alle andre vet hva finansministeren heter, er det knapt noe ekstra verdi for demokratiet at du også vet det. Det er riktignok flaut å ikke vite det, slik det er litt flaut å ikke ha sett den siste Batman-filmen, men for demokratiet betyr det ingenting. Derimot har det stor verdi at du bruker femten minutter på å skumlese en NUPI-rapport. Det er kanskje ikke så gøy, og ikke gir det status heller, men det er så få andre som gjør det at demokratiet tjener mye. På samme måte er det lite verdi for demokratiet i at du følger aktivt med på den amerikanske presidentvalgkampen, for den kjenner du allerede godt. Derimot tjener vi alle på at du velger deg ut et bortglemt lite land, og følger med på alt som skjer der de neste månedene. Kanskje blir det pluselig viktig. Igjen er det kanskje hverken moro eller status i det, men vær isåfall ærlig med deg selv om at det er derfor du heller leser om Demokrat-landsmøtet i Denver. Gjør gjerne det, (jeg er ikke noe bedre jeg), men ikke lat som at det er viktig.

Om finkultur og kultureliter

Det er to grunner til at jeg sjelden besøker kulturelitens litterære kanon. Den ene er at jeg, som nordmenn flest, er litt skeptisk til finkultur. Det viktige er at du liker det du leser, og så er det ikke så farlig om det er Sandemo eller Solstad. Den andre er at det er noe tilfeldig over utplukkingskriteriene til listen over De Store. Noen slipper inn fordi de fortjener det, andre fordi de er heldige, omtrent som med andre A-lister, så som A-kjendiser og A-bloggere. Det riktige er å se på kulturelitens litterære romaner som en egen sjanger, en av mange, som hver appellerer til sine personlighetstyper og subkulturer. Jeg tror derimot ikke at kvalitet bare handler om personlig smak. Hva du liker, det handler om smak. Kvalitet handler om hva du ville likt hvis du visste at det fantes. De som i år har kost seg med Jo Nesbø’s Hodejegerne, ville nok hatt enda mer glede av å utforske thriller- og krim-forfattere fra utenfor den norske sandkassen. Det er derfor hver subkultur har sin egen kulturelite, som betrakter hverandre med gjensidig nedlatenhet, fordi de som leser mye krim eller horror eller SF har bedre kalibrerte kvalitetssensorer for denne sjangeren enn de som ikke gjør det. Noen forsøker å bryte ned gjerdene, men hvem rekker å sette seg inn i alt? Den norske kvalitetsrelativismen er derfor en sunn tommelfingerholdning: Ikke fordi alt er like bra, men fordi det er mye bra du aldri har hørt om.

Some corner of your life that’s yours

Teenagers don’t talk and act like they do in Cory Doctorow’s Little Brother, but who cares? Veronica Mars-teens make more interesting characters. And everything here apart from that is either real or plausible. The technology is real. Little Brother is the best beginner’s introduction you’ll find to privacy and surveillance. And if you wonder why privacy should matter to you, it explains that too. The politics are thriller-plausible, reality exaggerated for story purposes. So maybe the Department of Homeland Security wouldn’t turn San Francisco into a police state because of a second 9/11, but there’s still an important message here about the friction between being free and feeling safe, about the merely symbolic value of many anti-terror measures, and about the two faces of information technology: One takes our freedoms away, the other gives them back. The main character’s aliases hint at Doctorow’s twin inspirations: W1n5t0n, from Orwell’s 1984, and M1k3y, from Heinlein’s The Moon is a Harsh Mistress. Little Brother is very similar to The Moon.., with the same mood and the same educational purpose. Doctorow’s message of hope, that a bunch of teenagers can use technology to defend their civil rights from authoritarian grownups, is actually depressing when you think about it. Doctorow implies that in tomorrow’s world you’ll need to be a tech geek to have any privacy. That’s not the argument he wants to make, but it’s not far from the truth: Our governments are sleeping surveillance giants. Everybody be very, very quiet now.

En stor klem til Posten Norge

Når markedsliberale snakker om hvor mye flinkere private er enn det offentlige, så er det en regel med flere unntak. Det finnes private firmaer som er vel så fastgrodde og arrogante som det offentlige ofte er. Og det finnes offentlige institusjoner og monopoler som er dynamiske og kundeorienterte. La meg i dag fortelle hvor glad jeg er i Posten Norge. Som en over gjennomsnittet forbruker av nettbutikker mottar jeg pakker rett som det er. For noen år siden måtte jeg hjem tidlig fra jobben for å rekke “Postkontoret”. I dag holder de til på Meny, og har åpent til 21. Enkelte nettbutikker tror de gjør meg en tjeneste når de sender via UPS og DHL, men de leverer kun på dagtid. Posten leverer gjerne på kvelden. Valgmuligheter! Service! Vakkert. Å besøke en bank er derimot like horribelt i dag som for 10 år siden – det er bare webteknologien som har reddet dem fra en imagekatastrofe.

En organisasjon trenger to ting for å være dynamisk: Dødsfrykt og kundebegjær. Dødsfrykt er vissheten om at man ikke kan ta livsgrunnlaget sitt for gitt, og kundebegjær er en kultur som sulter etter faste og fornøyde kunder. Dette er mulig i det offentlige, men det er vanlig i det private. Det er derfor jeg liker privatisering, fordi den beste måten å skape dødsfrykt og kundebegjær på i en organisasjon er å sende den ut i verden uten skattefinansierte støttehjul. Posten har tydeligvis funnet en annen måte, og all ære til dem for det. Men privatisering er den mest pålitelige.

Amid the debris of spontaneous symmetry breaking

This is how to write pop-sci: Select a theme, a Big Idea, but let it flow naturally from the subject. Dumb it down, but not enough to give the reader a false sense of understanding. Keep your anecdotes few and relevant. After too many Wisdom of Crowds-type books that violate all of the above, it is refreshing to find Fearful Symmetry – The Search for Beauty in Modern Physics by Anthony Zee. Zee aims to present not the details but the flavor of 20th century physics. His two central concepts, symmetry and group theory, are both simpler and more difficult than the formula-oriented physics most of us remember from school, allowing a randomly educated amateur like me to enjoy the book without giving me the idea that I know the first thing about physics. Which is how it should be. Written in 1986, Fearful Symmetry says almost nothing about string theory, and that’s not really a weakness. One step at a time. In line with the Blake reference, Zee refers liberally to Him (the ultimate creator) and Her (mother nature) throughout the book, which is an unintrusive figure of speech, but it also reflects a deism that evades the question of why there are such beautiful patterns in physics in the first place. When all your explanations for a Mystery are bad ones, (“somebody just made it that way”), it may be best not to explain it at all.

Did you feel something? Anything?

In today’s edition of Watch Random Unknown Movies And Hope For a Gem, all the movies are non-Hollywood movies released in 2007. All of them, except one, suck.

Stellet Licht – Attention film-makers: I don’t care that it worked for Kubrick, do not open your film with 9 minutes of silence. Watched: 6 more minutes, and most of them were silent too. IMDB reviewers, on the other hand, were “joyfully, tearfully and emotionally sucked in”.

Den Sorte Madonna – Danish take on 80’s action comedy cliches. Watched: 11 minutes. IMDB reviewers frothing, demand that director Lasse Spang Olsen be tried at the International Criminal Court.

Nightwatching – Loved the intro, the rest not so much. Self-aware and theatery in a bad way. Watched: 10 minutes. IMDB reviewers are divided between those who didn’t like it, and those who appear to share the movie’s flaws.

Smother – “Write what you know” does not apply when all you know is that your mom is overbearing and your boss is a twerp. Watched: 5 minutes.

The Wizard of Gore – Ambitious exploitative B-horror, with nudity, blood and guts. This is the most fun I’ve had all night – this is why I do these things. Yes yes it’s crappy, but it’s also unique and stylish and surreal. Watched: All of it. IMDB reviewers say it’s less gory than the 1970 original, which they see as a bad thing, so that counts them out.

The economies of seventeen imaginary realms

A few pages into Halting State by Charles Stross, you realize that a novel written entirely in the second person has a fair chance of being tiresomely intimate. Your relationship with Stross is a bit strained as it is, a mix of admiration for his alpha geek approach to writing, and annoyance with same. Accelerando and The Glasshouse were smart and funny, The Jennifer Morgue was hip and empty, and you realize that it’s now up to Halting State to decide your continued interest in Stross. It doesn’t take long for your fears to subside, and you even find yourself enjoying the second person gimmick. This near-future MMORPG bank heist story, an attempt to bring cyberpunk tropes into the age of World of Warcraft, is the good old Stross. It reminds you why you came to like Stross in the first place: Because all his characters talk like hyper-caffeinated tech geeks who read all the science journals you wish you had time for. Then again, you dislike some of his other books for exactly the same reason. It’s hard to explain – Stross is like the subcultural equivalent of the town you grew up in: It’s a nice place to visit once a while, familiarity greets you everywhere you turn, but it grows tiresome if you stay too long, and it’s hard to explain its peculiar charm to out-of-towners.