Og du da, er du for eller mot rasetenkning?

Document.no’s oppsummering av deres langvarige leserdebatt om rase og kultur er deprimerende lesning. Jon Eirik Lundberg konkluderer med at leserne deres delte seg opp i to leire: for eller mot rasetenkning. Jepp, man har i seks måneder diskutert om man er for eller mot inndeling av menneskeheten i raser med signifikante genetiske forskjeller, og hvilken rolle dette eventuelt spiller i aktuelle kriser og konflikter. Jeg skal ikke beskylde Hans Rustad for rasistiske oppfatningene, tvert i mot. Jeg skal heller ikke spille det avskyelige “sånt kan man da ikke si offentlig!”-kortet og be om “sensur” eller “redaktøransvar”. Det som gjør meg trist er det klare bildet denne debatten gir av noe som har gått galt, et forfeilet prosjekt. For selv om alt skal kunne debatteres, er ikke alle debatter verdifulle, og som politikkblogger hadde jeg en gang en drøm om at vi kunne bygge noe bedre på nettet enn det som fantes i midtstrømsmediene. Om man bare fikk samlet alle de engasjerte, smarte amatørene som ikke slapp til ellers, så ville vi få til noe vakkert. Men det viste seg at engasjerte, smarte amatører ofte er ganske dumme de også. Document.no-debatten framviser beleste idioter av mange slag, med løsslupne nazist-beskyldninger, misbruk av evolusjonsbiologi, og hjertesukk over at de hvite mistet makten i Sør-Afrika. Det er så smart og velformulert, og det er så feil og bortkastet. Document.no sikter høyere enn de fleste, og det står det respekt av, men når noen spør meg hvorfor jeg mistror verdien av nettdebatter er det dit jeg sender dem.

With a horribly human intelligence

William Hope Hodgson’s 1908 novel The House on the Borderland isn’t good, but it’s flawed in a memorable and pioneering way. Hodgson writes like a less angsty H. P. Lovecraft, with “inhumanly human” swine-monsters emerging from a bottomless Pit to threaten an isolated house in Ireland. My favourite part foreshadows the “defend your home against the undead army” scene in a zombie movie. The second half is a vision of the end of the world, where the main character fast-forwards through the future at ever-increasing speeds, until both the Earth and the Sun is dead. It’s time-lapse photography in writing, secular in content but Biblical in style. And there’s an alternate dimension, containing a huge replica of the main character’s house and the ghost-like love of his life. All this in less than 100 pages. The House on the Borderland makes no sense whatsoever. It jumps incoherently from one strange event to another, never really trying to tie them together. It’s not even confusing. What it has going for it is its proto-Lovecraftian style, and I’m not surprised to learn that Lovecraft was a fan. He was also a better writer. But still – memorable, oh yes! (And I might just check out the comic book version.)

The deaf will be very hard of hearing

Pundits who, in these exciting times, are eager to loosen the reins on their inner prophet, will find inspiration in the words of Rabelais from Pantagrueline Prognostication for 1533:

“This year, the blind will see very little; the deaf will be very hard of hearing; the dumb will hardly speak; the rich will keep themselves somewhat better than the poor, and the healthy than the sick. Many sheep, oxen, pigs, geese, pullets and ducks will die, whilst among monkeys and dromedaries the mortality will be less cruel. Old age will prove incurable this year because of the years gone by. Sufferers from pleurisy will have great pains in their sides; those who suffer from a runny belly will frequently go to the jakes; this year catarrhs will flow down from the brain to the lower limbs; and there will all but universally reign an illness most horrible, redoubtable, malignant, perverse, frightening and nasty which will so confuse everybody that they will never know what wood to use for their arrows, and will often madly write treatises in which they argue about the philosopher’s stone; Averroës (in Book Seven of the Colliget) calls it Shortage of cash.”

Abstractions four or five or six times removed from reality

Jack Vance takes a sociologist’s approach to SF in the three novels collected in The Jack Vance Reader, the first I’ve read of him: Emphyrio, about a repressive guild-based welfare state, where an old legend inspires a young man to non-conformity. The Languages of Pao, about mass-scale social engineering, where a world’s ruler brings in outside linguists to make his people speak (and therefore think) like warriors, merchants, and engineers. And The Domains of Koryphon, from a world where human colonists compete with other races for land. In all these stories, the focus is on social forces and mass psychology, not at the expense of characters, but as the nuanced backdrop against which the characters act. I’ll single out (at random) The Domains of Koryphon (aka The Gray Prince) for praise: Vance brings his eye for social dynamics to the issues of colonization and slavery, taking a provoking approach where the colonial landlords are morally wrong but realistic, while their urban, intellectual critics are naive hypocrites. Some have called it a racist novel with a message of might makes right, which is stupid. This is a story for adults who don’t turn their brains off when they read. The Domains of Koryphon is not meant to comfort, but to provoke ideas. The moral high ground of the human landlords does makes it a problematic novel, though, and it’s more fair to criticize it than to neuter it with the label of escapism. Even so, I’ll return for more of Vance’s speculative sociology.

Nyere norsk film – en oppsummering

Med 26 påbegynte og 5 ferdigsette norske filmer bak meg denne uken erklærer jeg meg selv herved for ekspert på nyere norsk film. Nå skal dommen avsies. Hvordan står det til med norsk film? Ikke så mye verre enn det står til med film generelt. Vi sliter med å lage intelligente filmer, men det gjør alle andre også. Vi sliter også med å lage underholdende filmer, kanskje fordi de dyktigste filmskaperne våre synes det er å sikte for lavt, og overlater terrenget til sjangerformelrytterne? Da blir det opp til flaksen om de bruker formlene kreativt (Switch) eller fantasiløst (Fritt vilt).

De eneste to klare anbefalingene er Kill Buljo, hvis du liker teit humor, og Mannen som elsket Yngve, hvis du liker et godt drama. Resten .. Schpaaa, Switch og Elling var severdige, men jeg er sannelig glad jeg ikke så de andre filmene på kino, hvor det krever usedvanlig mot å forlate en film etter 15 minutter.

Lærdommer:

  • I blant lages det ålreite norske filmer.
  • Bjørn Sundquist spiller i langt færre norske filmer enn jeg trodde.
  • Bra-til-å-være-norsk-sekseren er reell. Trekk fra to på terningkastet.
  • Norsk film er på sitt beste når karakterene holder kjeft. Talefilmen er den største ulykken i norsk filmhistorie.
  • Før eller senere kommer noen til å få til en okey norsk naturgrøsser.
  • Dinas mors død er den mest ufrivillig morsomme scenen i norsk filmhistorie.

Mitt spørsmål til norske filmskapere er: Når kommer den store viking- eller sagabaserte underholdningsfilmen? Sjangeren har hvilt på Hrafninn flýgur lenge nok.

Du er en arrogant, selvopptatt, jævla idiot

Etter en uke med intens seing av nyere norsk film begynner jeg å få et anstrengt forhold til ettertenksom humor om stakkarslige mennesker, grøsserklisjeer i norske naturomgivelser, og generelt scener hvor karakterer snakker sammen, (monologer går greit). I dag skal forholdet anstrenges ytterligere.

Jeg er Dina (2002) - Narm: Et filmøyeblikk som er ment å være dypt alvorlig, men er så klønete utført, overdrevet sippete, eller totalt absurd at det bare blir morsomt i stedet. Ga opp etter: 5 minutter.

Mors Elling (2003) – Nei så interessant er ikke Elling at jeg vil se forhistorien hans også. Ga opp etter: 7 minutter.

Mannen som elsket Yngve (2008) – God musikk, troverdig dialog. Begynner langsomt, men dette er jo faktisk ordentlig bra. Så hele.

Rovdyr (2008) – Hvorfor måtte de begynne å snakke? Ga opp etter: 10 minutter.

Kunsten å tenke negativt (2006) – Optimist vs pessimist er et fint konsept, men det blir ikke ekte, bare en enkel karikatur. Ga opp etter: 12 minutter.

Den brysomme mannen (2006) – Dårlig på en rar og sjarmerende måte, bare ikke rar og sjarmerende nok. Ga opp etter: 15 minutter.

Ulvenatten (2008) – At tsjetsjenske terrorister skulle gidde å holde deltagerne i et debattprogram på norsk TV som gisler er et latterlig selvopptatt filmkonsept. På den andre siden er terrorist-actionthrillere en latterlig selvopptatt sjanger. Ga opp etter: 14 minutter.

Sånn .. da kan jeg la det gå ti år til neste gang. Neste: Oppsummering og endelig dom, av en nå ferdigutlært (eller iallefall selverklært) ekspert på nyere norsk film.

En vandrende målskive for blind vold

Ny dag, ny runde med nyere norsk film. Statistikken så langt denne uken: 12 filmer påbegynt, hvorav 2 ferdigsett. Antall Bjørn Sundquist-observasjoner: 0. Dette er gøy.

Hawaii, Oslo (2004) – Atter et bidrag til haugen av småmystiske hverdagsdrama. Ga opp etter: 18 minutter.

O’ Horten (2007) – De 7 første dialogfrie minuttene hvor et passasjertog svever gjennom snølandskapet er noe av det vakreste jeg har sett så langt. (Jeg liker tog.) Ga opp etter: 11 minutter.

Villmark (2003) – Sakte .. sakte .. saaakte trer tjernets ondskap fram. Men naturen er flott. Ga opp etter: 25 minutter.

Elling (2001) – Ettertenksom humor om stakkarslige mennesker, (dette har jeg da skrevet før?), men tross dette ordentlig morsomt. Så hele.

Schpaaa (1998) – Narkogjengvold is bad, m’key? Leker på grensen mot bra, og jeg liker stilen. Så hele.

Ungdommens Råskap (2004) – Ungdom er fryktelig irriterende, spesielt når du setter dem foran et kamera. Ikke gi dem mer oppmerksomhet! Ga opp etter: 18 minutter.

Uro (2006) – Detektimen er ikke hva den en gang var. Ga opp etter: 19 minutter, hvoretter jeg har en sterk mistanke om at vår undercover cop blir tatt av saken og etterforsker på egen hånd.

Men hvor blir det av Bjørn Sundquist? Følg med i fjerde og siste (for Guds skyld!) runde i denne styrtinnføringen i nyere norsk film.