The Age of the Unthinkable by Joshua Cooper Ramo is about how to live in a world that keeps changing in dramatic and unpredictable ways. The world has always been complex. But we’re beginning to understand more about how and why.

Ramo uses the metaphor of a sandpile. Drop one grain of sand on it, and nothing happens. Drop another, and you trigger a small avalanche. Maybe. There’s no way to predict the outcome, or even the size of the avalanche. Translated to our world: Small and indirect action may cause big results, and big and direct action may have no effect at all.

This means that, whether you work in finance, technology or national security, you can’t prepare for specific events. You have to be adaptable, resilient, multi-layered. Leave slack, room to manouver. Expect to be surprised.

These are more or less the ideas of Nassim Nicholas Taleb, Hayek, and other thinkers of the unpredictable and unknowable, presented in the anecdote-heavy style of Malcom Gladwell. That’s not really a good thing, but as such books go it’s deep enough, and the entertaining style doesn’t get in the way of the overall lesson.

I especially enjoyed Ramo’s description of the adaptive and creative skills of Hezbollah, which he calls the Google of terrorism. I’m not sure what I learned from it, or any of the other anecdotes, expect maybe “be excellent!”, but it’s really fascinating.

All in all I liked it, but it’s shallow compared to, say, The Black Swan.

I Ingen skal tenke for meg forteller Tor Bjerkmann om sin tid som forlagssjef i Pax, fra 1964 til 1972. Pax var forlaget som introduserte Norge til samtidens venstreradikale ideer. Det ble dannet av militærnektere og atomvåpenmotstandere, men bygget opp et bredt repertoar: Orwell og Bjørneboe, marxisme og erotikk, Sør-Afrika og Vietnam.

Pax befant seg alltid på randen av konkurs. Det har aldri vært penger i politisk litteratur. En gang ble det også rettsak. Bjerkmann og forfatter Lasse Efskind ble i 1971 tiltalt for å ha utgitt Soldatens lille røde, som lærte soldater opp i klassekamp. De ble frikjent.

Pax-miljøet på 60-tallet er spennende på en måte senere venstreradikale miljøer ikke er det, fordi de stod i opposisjon til sine omgivelser. Er ikke ideene de samme? Jo, men det er kontrasten til omgivelsene som skaper tankevirksomhet. Uten kontrast får du bare rettroendhet. Omgivelsene kan være samfunnet, eller folkene du omgir deg med. Å gå i en annen retning har verdi i seg selv, om ikke annet for å trene opp muskler du mister når du går i flokk.

Pax slapp imidlertid ikke unna den marxistiske rettroendheten. Og Bjerkmann tar selvkritikk for å ha vært for sen med å oppdage miljøvern og feminisme. Mitt største ankepunkt: Det var dette miljøet Johan Galtung kom fra, de venstreradikales Nostradamus.

Verdensbildet de stod for fikk senere mer innflytelse enn fortjent, men jeg synes vi skal være takknemlig for kampen Pax kjempet mot norsk ensretting.

Mm .. Televerk-ostalgi:

“Verre var det med sentralbord. Da de ansvarlige i telefonetaten i Oslo hørte at det var Folkebevegelsen som skulle ha ny telefon, ble saken meget vanskelig. Det var lang ventetid for sentralbord, vi måtte stille oss i køen. Vi forklarte at vi måtte ha telefonen nå, før folkeavstemningen, men det hjalp ikke – jeg hadde nær sagt: tvert imot. Men Kopreitan visste råd. Han mobiliserte våre kontakter i systemet nedenfra, og der var innstillingen en annen. På null komma null fant de frem et utrangert sentralbord, av eldre modell riktignok, men fullt bruktbart. Og etter en prat med den ansvarlige formann var det ikke vanskelig å få stokket litt om på ordresedlene slik at vår kom høyt opp. Dette skulle bli det første lille lærestykke for meg: Det var morsomt å se at det nesten gikk sport i å finne løsninger når man nærmer seg saken gjennom en annen innfallsport. Jaså, var ledelsen imot? Det skulle nok bli en råd allikevel!”

- Tor Bjerkmann, Ingen skal tenke for meg

Jeg har ofte tenkte at det hjalp meg meget, det at jeg måtte velge om jeg ville utføre militærtjeneste. Jeg måtte ta et standpunkt.

Og det var ikke helt enkelt. Man kunne ikke bare si: Jeg vil ikke.

Man måtte begrunne sitt syn, sette ord på det. Jeg har i ettertid lest min søknad om overføring til siviltjeneste mange ganger, og blir litt forlegen hver gang – det er nokså naivt, det jeg skrev. Men det var ekte og oppriktig ment. “Dette standpunkt er en umiddelbar følge av at all moral – ikke bare den kristne – nødvendigvis må bygge på respekt for liv, og det bunner i dyp personlig overbevisning,” skrev jeg til Krigskommissariat Nord-Norge i Harstad. De smilte kanskje litt overbærende, men overført til siviltjeneste ble jeg.

- Tor Bjerkmann, Ingen skal tenke for meg

Jeg har det samme forholdet til min egen siviltjenestesøknad, som jeg sendte inn nesten 40 år senere, i 1997. Den gjør meg forlegen, men jeg er glad jeg var nødt til å ta et standpunkt.

Her er min konklusjon: “Som menneske mener jeg at jeg har fullt ansvar for mine egne handlinger, og jeg kan derfor ikke tillate at mine evner blir gjort tilgjengelig for mennesker som har et helt annet moralsk syn enn jeg, og som kunne finne på å beordre meg til å gjøre noe jeg tar helt avstand fra: drepe et vilt fremmed menneske.”

Det er lenge siden jeg var pasifist, men akkurat dette var ikke så dumt.

50-100 pages into Shibumi, by Rodney William Whitaker aka Trevanian, I realize that I’ve been duped. This isn’t the light and retarded spy thriller the first pages gave me reason to expect. It’s ..

.. I don’t know what it is. Shibumi is one of the oddest books I’ve read. A work of mad genius, flawed in unique and interesting ways.

It opens with your standard CIA conspiracies and PLO assasinations and tense conversations about dangerous secrets, then .. jumps to the World War 2 backstory of a European orphan who grows up in Japan and spends most of the war playing Go. Armed with Japanese philosophy he becomes one of the world’s greatest assasins, and lovers, a period of his life the novel skips entirely in favor of his middle-aged cave climbing exploits.

The novel burns with rage against American culture and everything it touches, against the mediocre, and the common. The author and/or his spokesperson Nicholai Hel likes the French, British and Spanish little more, and he despises Arabs in particular. Only the Basque and the pre-1945 Japanese meet his standards of manly sophistication.

Putting it like that, I’m not sure why I liked it so much. But liked it I did. I wouldn’t go so far as to call it good. It’s possibly even a failure. But it makes me grin. Just keep it away from impressionable youths.

There was an odd debate in Norwegian newspapers this summer. Someone argued that evolution plays a role in human psychology, contrary to local academic consensus. A professor of biology replied that, why, that’s absurd, because then we’d have to legalize rape.

You .. miss out on things when you ignore an entire subfield of your own profession. Things like Born to be Good by Dacher Keltner, which destroys the myth that evolutionary perspectives on psychology justify selfishness.

The book is part of a trend in psychology that looks at the things in life that go well. Many have looked at how things go wrong. Only more recently has psychology begun to ask what is it that makes us happy, and good. Keltner looks at embarassment, smiling, laughter, teasing, touching, love, compassion and awe, and how each plays a role in happiness and social bonding.

The title is misleading. Keltner does not argue that people are naturally good. He argues that we’re wired with certain good capabilities. Embarassment and teasing allow us to peacefully navigate complicated social structures. Most of us do this automatically. That does not mean that we’re “born good”. Rather, we’re born with the capacity for it.

Keltner binds the themes together in the Confucian concept of jen, which he interpretes as bringing out the good in others. Used properly, that’s what all these abilities do.

This is only one side of the coin. But it’s one that receives less attention than it deserves, despite being more relevant to most of us.