40’s movies marathon – part 17

Big Store (1941, USA) – This is the first Marx Brothers movie in the marathon, because I’ve watched most of them already. There’s little reason to bother with their later movies like this one. Watched it all, but only because I’m a Loyal Fan. For a Marx Brothers masterpiece, watch A Night at the Opera, Duck Soup or Horse Feathers.

Tobacco Road (1941, USA) – Georgia is full of stupid white trash and/or hillbillies. You’ll laugh your false teeth out. Watched: 8 minutes.

Hellzapoppin’ (1941, USA) – Fourth wall breakage, nonsense slapstick, and my second favourite jazz scene so far. Many movies are fun. This movie has fun. The Broadway show it was based on was supposedly even less coherent. I wish I could have seen it. Watched it all.

Blood of Jesus (1941, USA) – All-black Christian proselytization effort. Good music, odd style, terrible acting. Watched: 16 minutes.

Among the Living (1941, USA) – Recipe for a MST3K-worthy B-horror: Spooky house, mad twin brother who’s been hidden in the cellar for decades, and some old fool who does things for no good reason, which would be okay if he wasn’t a lead character. Watched: 15 minutes.

Spooks Run Wild (1941, USA) – Bela Lugosi is neither dead nor undead, but he really needs to lie down for a rest, he looks terrible. Some unruly teenagers from the city go on a camping trip, but there’s a killer on the loose. Watched: 16 minutes.

Hemningsløs overvåkning gjør oss ikke tryggere

Alle som mener noe om overvåkning og sikkerhetstrusler må gjøre seg kjent med Bruce Schneier. Mange tror de forstår problemstillingen: All sikkerhet går på bekostning av personlig frihet. Vi må derfor finne den riktige balansen mellom å leve trygt og å leve fritt.

Men som Schneier skriver, bl.a. i boken Schneier on Security, kan du ikke stole på instinktene dine for hva som gjør deg trygg. Mange tiltak, så som de fleste sikkerhetstiltak på flyplasser, begrenser friheten din uten å gjøre deg tryggere. Andre, så som å låse døren til cockpiten i et fly, gjør deg mye tryggere uten å begrense friheten din.

EU’s datalagringsdirektiv, som sier at all informasjon om hvem du kommuniserer med, og hvor du var da du gjorde det, skal lagres i inntil to år i tilfelle politiet finner ut at de har behov for å vite det, begrenser privatsfæren vår, uten å gjøre oss spesielt tryggere. Kriminelle og terrorister kommer seg rundt dette. Vi andre gjør ikke.

Alle overvåkningsmuligheter blir før eller senere misbrukt. Målrettet og velbegrunnet overvåkning kan gjøre oss tryggere, vill og hemningsløs lagring av alt som kanskje blir nyttig en dag gjør oss bare mer overvåket.

Flere partier har allerede sagt nei til å innføre datalagringsdirektivet i Norge. Regjeringen har ikke. Regjeringen plikter å ta et klart og begrunnet standpunkt til dette før valget, slik at velgere som bryr seg om personvern kan stemme på riktig grunnlag.

FrP’s valgkampstrategi

Fremskrittspartiets valgkampstrategi ser ut til å være å komme med medieuttalelser som provoserer favorittfiendene deres til å skjelle dem ut i media. Dermed får de framstå som det klare alternativet til dagens regjering, samtidig som de forsterker støtten både blant folk som er enig med disse uttalelsene og blant de som misliker kritikerne. Med litt flaks får man full pott, gratis og fritt for forpliktelser.

Jeg forstår hvorfor FrP gjør dette. Strategien er genial. Det jeg ikke forstår er hvorfor motstanderne deres hjelper dem.

Når FrP presenteres som det klare alternativet til den sittende regjering så vil de som ikke liker denne sympatisere med dem. De er det alltid mange av, uansett hvem som sitter i regjering. Og strategien med å demonisere FrP er på sitt fjerde tiår i å virke mot sin hensikt. Kjernevelgerne deres har tykk hud, og den voldsomme utskjellingen dytter vinglevelgerne deres i forsvarsposisjon.

En forklaring kan være at regjeringspartiene ønsker å skape kaos på høyresiden, eller at de gambler på at velgerne til syvende og sist ikke tør å stemme på FrP. Jeg tror det er overmodig.

FrP er en av mine kandidater i valget i år, men la meg allikevel komme med et råd til de som, av helt forståelige grunner, ikke ønsker et enda mektigere FrP fra høsten av: Hold kjeft. Ignorer dem. Demoniser noen andre i stedet. Don’t feed the trolls. Gjør dem kjedelige.

Leaky, pretty pipes

Hey, this is cool: Yahoo Pipes. It’s a free tool for playing with RSS feeds.

I used it to create a politics only RSS feed for a Norwegian election blog aggregator, (for some reason they’re not interested in 70 year old movies..) It reads my regular RSS feed, filters it on the category, and outputs the result as a new RSS feed. Look at the picture to see how it’s done.

Notice the category.0 / category / category.1 part. Yahoo Pipes is a leaky abstraction. It pretends to protect you from the ugly details of XML, but when your blog posts have either one or two categories, like mine do, you still need to know that to an XML parser there’s a difference between a single node and a node list.

To most people that last sentence made no sense at all. XM..what?? Neither will most of the modules in the Yahoo Pipes toolbox, such as regex and loop. In other words, this is a service for people with technical instincts. It’s programming, just prettier.

But still: Really, really cool.

Valgkamp 2009 – Helse

Jeg ignorerer fastlegeordningen. Jeg ble sint da jeg i 2001 ble bedt om å velge ut én lege som skulle eie meg som pasient. Hva har staten å gjøre med hvilken lege jeg besøker? Jeg kan stå på prinsippet fordi jeg sjelden er syk, og fordi det finnes leger i Oslo som står utenfor ordningen. Jeg må vel gi det opp en dag.

Vi trenger valgfrihet i helsevesenet, og vi trenger private sykehus og klinikker. Jeg tror på et offentlig ansvar for helse, men vi må skille mellom at staten betaler for en operasjon, og at staten utfører operasjonen selv. Det er ingen grunn til at alle sykehus skal være drevet av staten. Leger blir ikke slemme eller inkompetente fordi lønnssjekken kommer fra et privat firma.

Partiene vil snakke mye i valgkampen om hvor mye de skal “satse” på helsevesenet, men det viktigste må være hva slags helsevesen vi vil satse på. Vi trenger et helsevesen som raskt tilpasser seg behovene til innbyggerne, og da må man slippe til de private. Så er det opp til staten å definere riktige insentiver og garantier, en langt enklere oppgave enn å administrere alt selv.

Høyre og Venstre er fleksible på dette området, men, på samme måte som med skolepolitikk, er det FrP som har det klareste prinsippet om likestilling av offentlige og private tilbydere av helsetjenester. I dette spørsmålet lander jeg derfor på:

Tidligere i denne serien: Uaktuelle partier, miljøvern, samferdsel, narkotika, kultur, utenrikspolitikk, skole og innvandring/integrering/Islam.

The cautious return of LucasArts

In the early 90’s, LucasArts owned the PC adventure game market. Each new title they released broke new ground. First they perfected the straight-forward point-and-click combine-the-what-with-the-what-now??! adventure game with Monkey Island 1 and 2, and Indiana Jones and the Fate of Atlantis. Then they really began to innovate, with games like Day of the Tentacle and Sam & Max Hit the Road.

As the 90’s ended, LucasArts gave up on adventure games to focus on their Yet Another Bloody Star Wars Game strategy. Other major gaming companies did likewise, leading some people to think that the adventure game today is dead. Not so: the mantle has been picked up by smaller companies such as Telltale Games, who are doing well with LucasArts’s old Sam & Max franchise.

Someone at LucasArts must have recently asked themselves: Hey, people used to love us back in ’92, whatever happened with that?! So this summer they’re re-releasing Monkey Island 1 with modern graphics, they’re allowing Telltale Games to make new episodic Monkey Island games, (the first was released this week), and they’re releasing their own classics on Steam, the iTunes of PC gaming.

That’s fantastic. I’m going to look at some games I didn’t play in the 90’s, such as LOOM and The Dig. Am I still able to play such old games? At least I’ll finally be able to .. uhm, pay for Fate of Atlantis. And the first new game from Telltale looks good, (it’s actually funny.) Will be back with more.

Arkivskuffene begynte med andre ord å leve sine egne liv

Humanist-redaktør og blogger Arnfinn Pettersen har samlet en del av sine tekster fra Humanist, Fri Tanke og Den Tvilsomme Humanist i boken Tvilsbekjennelser. Den er utgitt på hans ferske mikroforlag Dodoforlaget, visstnok halvveis for å teste on-demand-trykkeriet Lulu, men jeg biter jeg.

Jeg har aldri hatt noe forhold til human-etikerne. Hva gjør de egentlig, annet enn å tilby gudsløse alternativer til religiøse seremonier? Hva står de for? Problemet ligger hos meg, jeg har aldri forsøkt å finne ut av dette. Men i den grad de står for humanismen til Arnfinn Pettersen er jeg helt med.

Pettersen skriver mye om skepsis. Ikke skepsis som et bestemt verdensbilde, med dogmer og tilbedelse av Vitenskapen, men skepsis som en metode, en måte å forholde seg til påstander på. Skepsis som et annet ord for tvil. Hvordan vet du dette? La oss teste!

Andre tekster handler om humanismen som livssyn. Hva hører hjemme under humanistenes partinøytrale paraply, og hva gjør ikke? Pettersen tar avstand fra den aggressive ateismen til Richard Dawkins, som mener at ikke noe galt har kommet fra ateisme, og ikke noe godt fra religion. Kommunistene og antislaveribevegelsen er gode moteksempler. Samtidig må ikke selvtvil og moderasjon gå på bekostning av de grunnleggende verdiene, som ytringsfrihet.

Det er ekstreme standpunkter som i dag får oppmerksomhet, ikke tvilsbekjennelser som dette. Når normen er skråsikre spissformuleringer er det derfor tvilerne og skeptikerne som er de virkelige radikalerne.

A new competence standard for pundits

Pundits are generally lazy people, and amateur online pundits are no better. They’ll settle for the least amount of thinking and learning necessary to make a point.

A common way to be lazy is to say: This is so obvious I’m not even going to argue with people who think otherwise, I’ll just make jokes about them. This works because your readers, viewers or listeners don’t want to hear that argument no more than you want to make it. But they love jokes.

I want to propose a new rule for pundits: It’s okay to say “this is too stupid, I’m not taking this argument seriously”, but only if you have, at least once, entered into an actual discussion with someone who holds this stupid opinion. Exchanges of sarcasm don’t count. It must be a real debate.

This is not a waste of time. It’s proof of basic competence. If something is obvious, you should be able to explain why. And unless you’ve tried, how do you know you’re able to? How do you know you’re not just parroting common sense?

Yes you should be able to explain why we know the earth isn’t flat. You should be able to counter the arguments of Holocaust deniers. Not every day, the nuts will believe what they want no matter what you say. But – at least once, if you get the opportunity.

That done, seek out more difficult opponents, for instance a smart representative of an ideology you disagree with. Repeat forever.

Charles Stross on his software career

Author Charles Stross has been writing a series of posts about his former life in the software industry. Read it to destroy your belief that important software and internet services are generally written by people who know what the hell they’re doing.

Often, what you have is what Stross describes here: one stressed out programmer maintaining a Gordian knot of code that was only ever meant for demo use, but then somehow it ended up in production and now they can’t ever get rid of it. From which point possible futures include burnout, bankruptcy, or gigantic profits.

Stross left the industry at about the time that I entered it, around 2000. His publishing career has since included novels that combine H. P. Lovecraft with IT, and I now understand why. My own experiences have been less harmful to sanity, (except that first part time job where I wrote a webmail solution in C, which to you non-programmers out there is like inventing and building your own car because you’re too lazy to learn how to drive a real one.) On good days I even feel like I know what I’m doing. Then the bug reports start coming in.

Slaughtering, looting and raping in disciplined fashion

In his 12 novels about the British officer Flashman, George MacDonald Fraser has sent this tormented coward to many of the greatest battles of the mid-19th century. His only real accomplishment has been to flee from all of them. Flashman is Blackadder without jokes, a cynic and egotist who would like nothing more than to enjoy life at home with his wife, (and the occasional lover and prostitute), but because of his undeserved reputation as a war hero the British government won’t let him. It’s the glory days of Empire, and there’s always a dangerous situation somewhere to sort out.

In Flashman and the Mountain of Light, Flashman is sent as a spy to Lahore in Punjab, to prepare for the Sikh war of 1845-46. Lahore at this time is a cauldron of dynastic intrigue, where leaders betray each other at first chance, and everybody has conflicting agendas. A swashbuckling hero would feel right at home. Naturally, Flashman hates every second of it.

Flashman’s curse is to be surrounded by madmen: heroes and great generals who glorify war and self-sacrifice in the name of some bloody stupid cause. He doesn’t want to die on a battlefield in India. Who would? Flashman is a hypocrite, but he’s honest with himself and the reader, and he despises the lower type of hypocrite who pretends that building an empire is a clean affair.

These are not pacifist novels, and they’re not targetted at the British empire as such. It’s just honest history: Bloody and absurd.