And Mars and Mother India floating overhead in suitable draperies

I suspected that Hardinge’s aversion to me was rooted in a feeling that I spoiled the picture he had in mind of the whole Sikh War. My face didn’t fit; it was a blot on the landscape, all the more disfiguring because he knew it belonged there. I believe he dreamed of some noble canvas for exhibition in the great historic gallery of public approval – a true enough picture, mind you, of British heroism and faith unto death in the face of impossible odds; aye, and of gallantry by that stubborn enemy who died on the Sutlej. Well, you know what I think of heroism and gallantry, but I recognise ‘em as only a born coward can. But they would be there, rightly, on the noble canvas, with Hardinge stern and forbearing, planting a magisterial boot on a dead Sikh and raising a penitent, awe-struck Dalip by the hand, while Gough (off to one side) addressed heaven with upraised sword before a background of cannon-smoke and resolute Britons gnashing niggers and Mars and Mother India floating overhead in suitable draperies. Dam’ fine.

Well, you can’t mar a spectacle like that with a Punch cartoon border of Flashy rogering dusky damsels and spying and conniving dirty deals with Lal and Tej, can you now?

- George MacDonald Fraser, Flashman and the Mountain of Light

If you want to feel good, become an extremist

En høyst relevant politisk reklamevideo fra 1987, med John Cleese:

Via Unge Venstre-blogger Sveinung Rotevatn, som mener videoen også fungerer som argument for politisk TV-reklame. Ja, bortsett fra at du neppe får kjøpt 10 minutter til å legge frem et nyansert argument i reklamepausen på TV2. Derimot er den et godt argument for aktiv bruk av YouTube, og å være saklig fremfor snedig i presentasjonen.

Og den virkelige kamp forsvinner

Jeg var ikke helt begeistret for Nina Witoszek’s pamflett Verdens beste land, men dette Minerva-intervjuet liker jeg:

– Du mener det er et ideal at folk går til angrep på hverandre?

– Ja. Det er en agonistisk tenkning. Det er farlig å drømme om en utopi hvor man hele tiden snakker om dialog og den virkelige kamp forsvinner. Å usynliggjøre de virkelige kildene til uenighet er første skritt på veien til totalitarisme.

[..]

Det er vel i tråd med dette, da, at Witoszek formulerer sin egen politiske holdning på en svært motsetningsfull måte. Samtidig som hun dyrker konflikter og rakker ned på autoriteter, forsvarer hun de klassiske, vestlige verdier – ikke minst de liberale – og angriper de venstrepopulære ideene om multikultur. Hun oppfattes av mange som konservativ.

– På en måte er jeg konservativ. Jeg setter pris på det konservative i kulturen, og tror det er veldig viktig å ikke miste det. Men jeg setter også pris på det liberale og det sosialistiske. Jeg er virkelig liberalkonservativ sosialist. Det kan virke som koketteri. Men når jeg går inn i karakterer som Tocqueville og Burke på den ene siden, Marx og Gramsci på den andre og Popper og Berlin på den tredje siden, så kan jeg egentlig identifisere meg med dem alle. Kanskje er jeg egentlig en utrolig uperfekt og veldig håpløs liberal.

Heir of the byte that dogged us

In David R. Palmer’s Emergence, the world has ended in a bionuclear apocalypse, and only the smart people survived. The survivors are not just smart, they’re literally a superior species of humanity, a homo post hominem of rational geniuses who have quietly evolved among us. Immune to all disease, and aware of the apocalypse in advance, they survive both the nuclear war and the ensuing plague. The world is now clean of normal people. It’s the Day of the Übermensch.

The protagonist is an 11-year old girl, a speed-reading genius who can use her karate skills to perform superhuman feats of strength, and we follow her on her search for other survivors in the American wasteland.

The premise and the style of Emergence is so Heinleinian that you can read it as either a homage or a parody. It works as both. Every major and minor character we meet could be the hero of a Heinlein novel, which is both ridiculous and adorable.

It’s like someone has made a wish fulfillment fantasy out of Heinleinian elitism. “I liked that story where those people were smarter than everybody else, now let’s make a story where everybody is super-smart, except this little girl who is even smarter than that.”

Right. But still: Adorable. And fun. Misguided, but in a unique way. I can’t take it seriously, but I can’t hate it either, and apathy is not an option here.

Ready to lay shots nonstop

Whenever I hear music like this ..

.. or this ..

.. I always feel a need to imitate this scene from Office Space:

It would be hilarious. It’s a strong urge. The only thing that stops me is that 1) I don’t know any lyrics, and 2) I don’t have a car, or a driver’s license.

Still, just imagining it is enough to crack me up.

The ships reappear with Toyotas on them

There are two technologies for producing automobiles in America. One is to manufacture them in Detroit, and the other is to grow them in Iowa. Everybody knows about the first technology; let me tell you about the second. First you plant seeds, which are the raw materials from which automobiles are constructed. You wait a few months until wheat appears. Then you harvest the wheat, load it onto ships, and sail the ships westward into the Pacific Ocean. After a few months, the ships reappear with Toyotas on them.

- Steven Landsburg, quoted by Bryan Kaplan in The 4 Boneheaded Biases of Stupid Voters (And we’re all stupid voters).

På gamle trakter: Biblioteket

Jeg besøker foreldrene mine i Halden, og bestemmer meg for å ta en tur innom gamle oppholdssteder. Første stopp, biblioteket.

Det er to biblioteker jeg har et nært forhold til. På biblioteket i Mo i Rana støvsugde jeg hyllene på barneavdelingen. Jeg kan fremdeles huske nøyaktig hvor Davy Crocket-bøkene stod, Jules Verne, Agathon Sax-serien og Philip Newth. I Halden var det på voksenavdelingen jeg oppholdt meg.

Lite har endret seg på ti år. Her er Agatha Christie-seksjonen, her engelsk-hyllene. Jeg kjenner igjen mange av bøkene. Biblioteker har inertia. Fortiden blir hengende igjen i et par tiår, før den sakte forsvinner ned i arkivet.

Jeg går inn blant fagbøkene. Der er bordet jeg satt ved en lørdag og leste Hylland Eriksens innføring i sosialantropologi. Der er hyllen hvor jeg fant utdaterte psykologibøker. Det er rolig her. Man kan sitte i timesvis og bare bla.

Jeg finner politikkhyllen og setter meg ned med Magnus Marsdal’s FrP-koden. Ser interessant ut, må skaffe. Det er derfor jeg elsker biblioteker, og bruktbokhandlere. Du snubler over ting. Jeg er flinkere til å boksnuble i dag, men det var her jeg lærte verdien av det. Plukk en bok fra hylla. Lær noe du ikke visste du var interessert i.

Mye kunne vel vært gjort bedre i norske biblioteker, så som åpningstider. Men vi lesehester ber ikke om så mye, spesielt ikke når vi er små. Bare gi oss noen titalls hyllemeter med bøker å vandre blant, og la oss være i fred. Derfor, til alle landets bibliotekarer: Takk skal dere ha.

Something cold and inhuman in their clarity

I found this in an old essay of mine:

It is precisely in reaction to such behavior that the “multicultural” worldview makes sense. We do need to doubt ourselves. We do need to worry at least as much about our own potential for evil as that of the foreigners. We do need to meet other cultures with some humility and respect. We do need to have mixed feelings about our own culture, admiration tempered by wariness, as with a wild animal. We do need to listen to people who believe differently, instead of just lecturing them. Not because there is no right or wrong, true or false, and not because every culture is equal, but because the alternative is so dangerous. The road of the righteous champion of the Army of Light.

So it appears that I believe all of these things, both the essential ideas of the culture warriors and those of their multicultural enemies. This might be a contradiction – I’m not sure. It would seem that I’m both anti-elitist and elitist, that I understand both those who want to confront and those who want to talk. And maybe that’s not such a bad place to be.

I know how the culture warriors feel about such doubt, they see it as weakness, a fear of moral clarity. But I see something cold and inhuman in their clarity. Give me conflicting ideas, isolated incidents, and individuals. Keep your angry visions, I’ll do just fine with doubt and curiosity.

Valgkamp 2009 – De tre I’er: Innvandring, integrering og Islam

Da jeg definerte meg som en Islam-kritisk blogger i tiden etter 11. september 2001, var det i opprør mot multikulturalistenes glansbilde av Islam og muslimske kulturer, et bilde som ikke hadde rom for hverken islamister eller kvinneundertrykking. Ingenting å se her, bare smil og gled dere over mangfoldet! Man hadde et credibility gap, som motiverte meg og andre til å revurdere alt.

Siden gikk det galt: Kritikken gled ut i paranoia og uvitenhet, og snart følte jeg mer avsky for islamofobene enn bekymring for Islam. Samtidig ble midtstrømmens glansbilde byttet ut med noe mer realistisk.

Vi har fremdeles vanskelig for å åpent diskutere hva det betyr å bo i et flerkulturelt samfunn. Den gamle “hold kjeft og smil!”-innstillingen lever godt fremdeles.

Men vi har ikke behov for FrP’s konfronterende innvandringspolitikk. Jeg har ingenting mot Hege Storhaug, som FrP henter ideene sine fra. Jeg ser poenget med å begrense henteekteskap. Men jeg tror ikke den konfronterende linjen er den riktige, den dytter vekk folk som kunne vært vunnet over. Og jeg tror vi skal omdefinere staten Norge, fra en kristen stat for bunadkledde brunostspisere til et sekulært fundament frie mennesker kan bygge sine liv på.

Jeg synes Høyre finner en grei balanse her, uten at den gjør meg entusiastisk. Jeg deler derfor stemmen i denne saken mellom Høyres pragmatiske fokus på krav og gjensidig respekt, og et ullent uttrykk for livsfjernt multikulturelt svermeri:


Tidligere i denne serien: Uaktuelle partier, miljøvern, samferdsel, narkotika, kultur, utenrikspolitikk og skole.