Da jeg definerte meg som en Islam-kritisk blogger i tiden etter 11. september 2001, var det i opprør mot multikulturalistenes glansbilde av Islam og muslimske kulturer, et bilde som ikke hadde rom for hverken islamister eller kvinneundertrykking. Ingenting å se her, bare smil og gled dere over mangfoldet! Man hadde et credibility gap, som motiverte meg og andre til å revurdere alt.

Siden gikk det galt: Kritikken gled ut i paranoia og uvitenhet, og snart følte jeg mer avsky for islamofobene enn bekymring for Islam. Samtidig ble midtstrømmens glansbilde byttet ut med noe mer realistisk.

Vi har fremdeles vanskelig for å åpent diskutere hva det betyr å bo i et flerkulturelt samfunn. Den gamle “hold kjeft og smil!”-innstillingen lever godt fremdeles.

Men vi har ikke behov for FrP’s konfronterende innvandringspolitikk. Jeg har ingenting mot Hege Storhaug, som FrP henter ideene sine fra. Jeg ser poenget med å begrense henteekteskap. Men jeg tror ikke den konfronterende linjen er den riktige, den dytter vekk folk som kunne vært vunnet over. Og jeg tror vi skal omdefinere staten Norge, fra en kristen stat for bunadkledde brunostspisere til et sekulært fundament frie mennesker kan bygge sine liv på.

Jeg synes Høyre finner en grei balanse her, uten at den gjør meg entusiastisk. Jeg deler derfor stemmen i denne saken mellom Høyres pragmatiske fokus på krav og gjensidig respekt, og et ullent uttrykk for livsfjernt multikulturelt svermeri:

Tidligere i denne serien: Uaktuelle partier, miljøvern, samferdsel, narkotika, kultur, utenrikspolitikk og skole.

Jeg skrev tidligere at jeg i år skal drive en ortogonal valgkampdekning. Hva betyr det? Det betyr at jeg ikke skal la mediene sette dagsorden. Noen saker får tilfeldigvis mye fokus, andre får lite. Er vi uheldige drukner sakene helt i kontroversielle hendelser. Noen sier eller gjør noe dumt, og så snakker vi om det i ukesvis, til tross for at det betyr lite for neste Stortingsperiode.

Men jeg ønsker heller ikke å la sinte politikkbloggere sette tonen. Valg bygger på debatt, men debattene vi får er ofte verdiløse. Folk er mer interessert i å lime skjellsord på Fienden enn i å formulere ideer. Blåbloggere slenger dritt om Sosialistene, venstrebloggere om Høyresiden, (og alle slenger dritt om FrP). Men hvem er i stand til å beskrive hva de står for uten å gjøre det i motsetning til en Ond Ideologi Som Vil At Vi Skal Ha Det Fælt? Derfor nevner jeg partiene jeg er helt uenig med så lite som mulig i år. For å vise at det er mulig.

Vi har aldri tidligere hatt så mange bloggere som skriver om politikk. La oss gjøre noe ut av dette. Min invitasjon til politikkbloggere er derfor: Kom bli med, vær ortogonal og irrelevant du også. Sett din egen dagsorden. Plukk ut egne saker å skrive om. Når mediene kjører seg fast i en skandale, eller politikkbloggere i en flammekrig, bare gå rolig videre.

Jeg tror ikke bloggere får betydning for valget i år. Men la oss se på dette som trening foran neste valg.

Jeg lurer i blant på om formålet med skoler i stor grad er å ha et sted å plassere barna mens de venter på å bli voksne. Skoler gir viktig kunnskap og felles kultur, men ut over det gir de oppbevaring. Jeg husker det iallefall slik.

Kanskje må det være sånn, men jeg vil ha mer eksperimentering inn i skolen. Jeg vil at entusiastiske lærere skal ha frihet til å prøve ut nye måter å undervise på, akkurat slik jeg selv har frihet til å påvirke min egen jobb. Jeg vil ha skoler med ulik fokus, enten det er at de følger en bestemt utdanningsideologi, at de har opptakskrav for elevene, eller at de vektlegger bestemte ferdigheter ut over det grunnleggende, så som musikk eller realfag.

Da trenger vi en objektiv standard for skolekvalitet, i form av nasjonale prøver. Vi trenger fritt skolevalg for foreldrene. Og vi trenger private skoler som stiller likt med de offentlige, hvor pengene følger eleven.

Dette er vanskelig, og det vil medføre ulemper. Men det kan neppe bli mye verre en situasjonen i dag, og det kan gjøre ting langt bedre.

Høyre står for mye av dette, men det er FrP som kommer nærmest, med en klar støtte til likestilte private skoler. I denne saken lander jeg altså på:

Tidligere i denne serien: Uaktuelle partier, miljøvern, samferdsel, narkotika, kultur og utenrikspolitikk.