Category Archives: Movies & TV

Silent movie marathon – part 2 (“comedy” edition)

Shoulder Arms (1918) – In the words of Captain Edmund Blackadder, Charlie Chaplin’s films are “about as funny as getting an arrow through the neck and discovering there’s a gas bill tied to it”. Now I see what he meant, and – dear God – there’s another one coming up. Watched: 18 minutes.

The Pilgrim (1923) – In the words of Private Baldrick, a few seconds later, Charlie Chaplin is “as funny as a vegetable that’s grown into a rude and amusing shape”. Mm .. Blackadder. Now where was I? Oh yes. Watched: 5 minutes.

Safety Last (1923) – On the bright side: Harold Lloyd is funnier than Chaplin, and I did like this movie the first time I saw it. Watched: 40 minutes.

Days of Youth (1929, Japan) – I .. think this is supposed to be funny. I arrive at this conclusion by a process of elimination: It clearly isn’t anything else, so it must be comedy. Watched: 9 minutes.

The Freshman (1925) – Lloyd again. I wish I was watching Horse Feathers. Watched: 8 minutes.

For Heaven’s Sake (1926) – Ha ha, Harold Lloyd’s black driver is stupid! I really should be revisiting the Marx Brothers soon. Watched: 8 minutes.

Dr Pyckle and Mr Pride (1925) – Laurel without Hardy. At last a funny (but short) comedy. Mr Hyde of Stevenson’s novel is an evil and violent man. Mr Pride steals ice cream from children and plays jokes on old ladies. Watched: All of it. All 20 minutes of it.

Silent movie marathon – part 1

It’s a shame that silent movies died. The best of them achieved things that have never been possible in talking movies. In this movie marathon, I’ve dug up a whole bunch of silent movies, most of which I know little about.

Häxan (1922, Denmark) – Part slideshow presentation, part staged documentary about witchcraft beliefs and witch trials. Uses scorn and comic depictions of Satan to expose the foolish ways of the olden days, (why, they even slept naked!) Rationalistic with an aggressive self confidence that will appeal to and embarass modern skeptics. Leans towards exploitation. Watched: All of it.

Our Hospitality (1923, USA) – Buster Keaton comedy with such failed gags as a street with a traffic constable but hardly any traffic(!), and a train where the roof is so low that a gentleman cannot wear a top hat(!!) Watched: 17 minutes.

The Kid (1921, USA) – Tramp Chaplin adopts an abandoned child. The discovery that comedies should be funny must have come later in the decade. Watched: 23 minutes.

Dr. Mabuse (1922, Germany) – Ambitious, unfocused, and very, very long story about stock fraud and gambling. Watched: 25 minutes, out of 4 hours!

Strike (1925, Soviet Union) – Surprisingly funny for a movie that encourages you to lynch capitalists. Watched: All of it.

Glomdalsbruden (1926, Norway) – Love story about a forced marriage in rural Norway. It’s interesting how it’s the simple stories that benefit most from silence. Basic emotions shine in a way they rarely do in talkies. Watched: All of it.

Nyere norsk film – en oppsummering

Med 26 påbegynte og 5 ferdigsette norske filmer bak meg denne uken erklærer jeg meg selv herved for ekspert på nyere norsk film. Nå skal dommen avsies. Hvordan står det til med norsk film? Ikke så mye verre enn det står til med film generelt. Vi sliter med å lage intelligente filmer, men det gjør alle andre også. Vi sliter også med å lage underholdende filmer, kanskje fordi de dyktigste filmskaperne våre synes det er å sikte for lavt, og overlater terrenget til sjangerformelrytterne? Da blir det opp til flaksen om de bruker formlene kreativt (Switch) eller fantasiløst (Fritt vilt).

De eneste to klare anbefalingene er Kill Buljo, hvis du liker teit humor, og Mannen som elsket Yngve, hvis du liker et godt drama. Resten .. Schpaaa, Switch og Elling var severdige, men jeg er sannelig glad jeg ikke så de andre filmene på kino, hvor det krever usedvanlig mot å forlate en film etter 15 minutter.

Lærdommer:

  • I blant lages det ålreite norske filmer.
  • Bjørn Sundquist spiller i langt færre norske filmer enn jeg trodde.
  • Bra-til-å-være-norsk-sekseren er reell. Trekk fra to på terningkastet.
  • Norsk film er på sitt beste når karakterene holder kjeft. Talefilmen er den største ulykken i norsk filmhistorie.
  • Før eller senere kommer noen til å få til en okey norsk naturgrøsser.
  • Dinas mors død er den mest ufrivillig morsomme scenen i norsk filmhistorie.

Mitt spørsmål til norske filmskapere er: Når kommer den store viking- eller sagabaserte underholdningsfilmen? Sjangeren har hvilt på Hrafninn flýgur lenge nok.

Du er en arrogant, selvopptatt, jævla idiot

Etter en uke med intens seing av nyere norsk film begynner jeg å få et anstrengt forhold til ettertenksom humor om stakkarslige mennesker, grøsserklisjeer i norske naturomgivelser, og generelt scener hvor karakterer snakker sammen, (monologer går greit). I dag skal forholdet anstrenges ytterligere.

Jeg er Dina (2002) - Narm: Et filmøyeblikk som er ment å være dypt alvorlig, men er så klønete utført, overdrevet sippete, eller totalt absurd at det bare blir morsomt i stedet. Ga opp etter: 5 minutter.

Mors Elling (2003) – Nei så interessant er ikke Elling at jeg vil se forhistorien hans også. Ga opp etter: 7 minutter.

Mannen som elsket Yngve (2008) – God musikk, troverdig dialog. Begynner langsomt, men dette er jo faktisk ordentlig bra. Så hele.

Rovdyr (2008) – Hvorfor måtte de begynne å snakke? Ga opp etter: 10 minutter.

Kunsten å tenke negativt (2006) – Optimist vs pessimist er et fint konsept, men det blir ikke ekte, bare en enkel karikatur. Ga opp etter: 12 minutter.

Den brysomme mannen (2006) – Dårlig på en rar og sjarmerende måte, bare ikke rar og sjarmerende nok. Ga opp etter: 15 minutter.

Ulvenatten (2008) – At tsjetsjenske terrorister skulle gidde å holde deltagerne i et debattprogram på norsk TV som gisler er et latterlig selvopptatt filmkonsept. På den andre siden er terrorist-actionthrillere en latterlig selvopptatt sjanger. Ga opp etter: 14 minutter.

Sånn .. da kan jeg la det gå ti år til neste gang. Neste: Oppsummering og endelig dom, av en nå ferdigutlært (eller iallefall selverklært) ekspert på nyere norsk film.

En vandrende målskive for blind vold

Ny dag, ny runde med nyere norsk film. Statistikken så langt denne uken: 12 filmer påbegynt, hvorav 2 ferdigsett. Antall Bjørn Sundquist-observasjoner: 0. Dette er gøy.

Hawaii, Oslo (2004) – Atter et bidrag til haugen av småmystiske hverdagsdrama. Ga opp etter: 18 minutter.

O’ Horten (2007) – De 7 første dialogfrie minuttene hvor et passasjertog svever gjennom snølandskapet er noe av det vakreste jeg har sett så langt. (Jeg liker tog.) Ga opp etter: 11 minutter.

Villmark (2003) – Sakte .. sakte .. saaakte trer tjernets ondskap fram. Men naturen er flott. Ga opp etter: 25 minutter.

Elling (2001) – Ettertenksom humor om stakkarslige mennesker, (dette har jeg da skrevet før?), men tross dette ordentlig morsomt. Så hele.

Schpaaa (1998) – Narkogjengvold is bad, m’key? Leker på grensen mot bra, og jeg liker stilen. Så hele.

Ungdommens Råskap (2004) – Ungdom er fryktelig irriterende, spesielt når du setter dem foran et kamera. Ikke gi dem mer oppmerksomhet! Ga opp etter: 18 minutter.

Uro (2006) – Detektimen er ikke hva den en gang var. Ga opp etter: 19 minutter, hvoretter jeg har en sterk mistanke om at vår undercover cop blir tatt av saken og etterforsker på egen hånd.

Men hvor blir det av Bjørn Sundquist? Følg med i fjerde og siste (for Guds skyld!) runde i denne styrtinnføringen i nyere norsk film.

Jævelskap blir liksom rutine når du lever som gangster

I del 1 av denne serien satte jeg meg fore å se alt jeg kan få tak i av nyere norsk film, i et forsøk på å konfrontere mine utdaterte Vibeke Løkkeberg-baserte fordommer. Seks tilfeldige filmer ble forsøkt sett, en slapp såvidt igjennom. I dag fortsetter jakten.

Amatørene (2001) – Spredte tilløp til munnvikhevelse. Min mistanke om at nyere norsk film anser stakkarslige mennesker som en gullgruve for ettertenksom humor styrkes. Ga opp etter: 10 minutter.

Gymnaslærer Pedersen (2006) – Stort tema, liten film. Gymnaslæreren gjennomgår 70-tallets kanskje raskeste kommunistomvendelse, fra småborger til AKP(ml)’er på to minutter (jeg målte). “Neimen jøss, er jeg en kapitalistisk utsuger? Okey!” Arkivopptakene er interessante. Ga opp etter: 24 minutter.

Izzat (2005) – Jeg sier ikke at man ikke kan lage gangsteroppvekstfilm fra pakistanermiljøet i Oslo på 80-tallet, bare at det er en vanskelig oppgave for viderekomne. Sikt lavere! Ga opp etter: 12 minutter.

Jenter (2007) – Huh..? Tittelen er iallefall beskrivende. Ga opp etter: 7 minutter.

Kill Buljo (2007) – Her er det mye kløning og dårlig skuespill, men du verden hvor gøy det er. Teite vitser som ikke irriterer, jevnlige latterbrøl og stort sitatpotensiale. (“Jompa, det e en ting du skal vite. Det e æ som e far din. Nææ, æ bare tulle. Men æ ha pult mor di.”) Så hele.

Varg Veum – Kvinnen i kjøleskapet (2008) – Privatetterforsker blir ikke trodd av dumme politifolk. Åjøjemeg. Ga opp etter: 10 minutter.

12 filmer så langt, og minst like mange igjen!

Så kommer du til å tryne noe jævlig

Etter en slengbemerkning om kvaliteten på norsk film og bra-til-å-være-norsk-seksere i avisene fikk jeg nylig en reprimande fra en engasjert seer av norsk film. Da jeg gjerne innrømmer at mitt syn på norsk film er farget av Wam og Vennerød-vitsene i Åpen Post, starter jeg herved et nytt prosjekt: Nå skal jeg gi nyere norsk film den sjansen den fortjener. Som vanlig plukker jeg filmene mer eller mindre tilfeldig, og ser dem med minst mulig forkunnskaper. Rull film!

Tatt av kvinnen (2007): Lovende begynnelse – og så begynner dialogen. Ga opp etter: 10 minutter.

Fritt vilt (2007): Ooh, LotR-flying i fjellheimen. Tålbar dialog og ingen store jag-bort-faktorer, men formel-grøsser til minste detalj. Øksemorder i skummelt hotell, herregud da. Ga opp etter: 40 minutter.

Varg Veum – Bitre blomster (2007): Hvorfor gidder de å gjøre dette? (Skulle forresten ikke Varg Veum være bergenser?) Ga opp etter: 15 minutter

Switch (2007) – Karate Kid på snowboard, med Peter Stormare som mr Miyagi. Noen vil kalle det plagiat, jeg kaller det å stjele fra de beste. Ikke bra, men den første filmen så langt som lever. Så hele.

Lange Flate Ballær (2006) – WTF? Og det finnes en 2’er?! Ga opp etter: 4 minutter.

Reprise (2006) – Er det ikke nok at du er refusert, må du lage film om det også? Joda, er talent her, men det er lov å bruke det utenfor navlen. Ga opp etter: 14 minutter.

I del 2 i denne serien blir det, av filmtitlene å dømme, mer av det samme!

As serious as a German film festival

The Middleman is television for and by TV Tropes-reading movie and TV geeks. All artificial, full of popcultural references and ironic, quick-paced dialogue that screams: “Yes, this is television. We’re just a bunch of writers goofing around, come and join us!” This is your reward for knowing your Mario Bava movies and your Wilhelm scream, and your kung-fu and sci-fi and vampire lore. Popcultural trivia doesn’t impress your friends and it bombs at parties, but now there’s a television show just for you. Actually, The Middleman is well-written and has enough general wackiness to appeal to anyone with a passing familiarity with the genres it plays with, but it’s clear who their target audience is: The kind of person who, to the annoyance of everyone around, exclaims “OMG!! this entire episode is based on Escape From New York!!” No really, I like it. I like that it goes 100% synthetic with barely an honest emotion in sight. No halfway caffeinate-it-for-the-kids measures here, just a pure dedication to superficial fun. And let me just say, for the record, that I think it’s awesome that the goatee-universe version of our clean 50’s comic-book-hero-style Middleman is based on Snake Plissken.

Very little hope, I assure you

The seven movies Roger Corman made from Edgar Allan Poe stories in the 1960’s feel like variations of the same universal Poe story. Most have the same haunted mansion visual style, most star Vincent Price as the victim of neurotic obsessions, and premature burials and stern siblings abound. The plots are different from the stories, but the mood and the themes are as close to Poe as you’ll get. House of Usher (1960) is the first and one of the best. Definitely the spookiest, with its wonderful ghostly dream sequence. Pit and the Pendulum (1961) is another good one. Vincent Price swoons a lot, which doesn’t seem quite right. Premature Burial (1962) probably should have starred Vincent Price, but it does have a lot of premature burials. Tales of Terror (1963) is a bit cheesy. The Raven (1963) is a .. comedy. Yes, they turned Poe’s great poem into camp. I gave up when the raven began to wisecrack like a Disney sidekick. Tomb of Ligeia (1964) is different and interesting. No, the word I’m looking for is ‘bad’, but it’s a pity, because there’s something unique here.

My favourite is The Masque of the Red Death (1964), which stands apart with its sadism, decadence and Satan-worship, and for once a truly evil Vincent Price. Just brilliant, I love it. Its dialogue was sampled beautifully by Theatre of Tragedy, listen and admire, (it’s 3:55 in, I always wondered where that was from):

Did you feel something? Anything?

In today’s edition of Watch Random Unknown Movies And Hope For a Gem, all the movies are non-Hollywood movies released in 2007. All of them, except one, suck.

Stellet Licht – Attention film-makers: I don’t care that it worked for Kubrick, do not open your film with 9 minutes of silence. Watched: 6 more minutes, and most of them were silent too. IMDB reviewers, on the other hand, were “joyfully, tearfully and emotionally sucked in”.

Den Sorte Madonna – Danish take on 80’s action comedy cliches. Watched: 11 minutes. IMDB reviewers frothing, demand that director Lasse Spang Olsen be tried at the International Criminal Court.

Nightwatching – Loved the intro, the rest not so much. Self-aware and theatery in a bad way. Watched: 10 minutes. IMDB reviewers are divided between those who didn’t like it, and those who appear to share the movie’s flaws.

Smother – “Write what you know” does not apply when all you know is that your mom is overbearing and your boss is a twerp. Watched: 5 minutes.

The Wizard of Gore – Ambitious exploitative B-horror, with nudity, blood and guts. This is the most fun I’ve had all night – this is why I do these things. Yes yes it’s crappy, but it’s also unique and stylish and surreal. Watched: All of it. IMDB reviewers say it’s less gory than the 1970 original, which they see as a bad thing, so that counts them out.