Som hardbarka ateist og skeptiker med Kardemommebyliberale verdier er det ironisk at jeg ofte ender opp med å forsvare kristne mot fordommer, ikke minst de skumle småkonservative miljøene som mener at tro handler om noe litt mer forpliktende enn å bare være et “godt menneske”. Årsaken er ikke at jeg liker det de står for, men at jeg faktisk kjenner en god del av disse folkene, og vokste opp som en av dem.
Når noen kommer med spydigheter om frådende fanatiske mørkemenn, er jeg nødt til å rette på dem. Samme hvor mye jeg ellers deler verdiene deres, så er faktaene deres feil.
Jeg har faktisk aldri møtt noen som ikke har vært i dette miljøet selv som forstår hva det betyr å være personlig kristen i Norge i dag. Nesten alt du leser om norske kristne i mediene er ganske slurvete.
Et eksempel er denne artikkelen av Heidi Helene Sveen, om friskoler, som ber leseren forestille seg hvor utrolig fryktelig det må være å gå rundt som barn og tro at Jesus kan se inn i hjertet ditt. Ja, skrekk og gru.
Jeg har postet et svar her. Se også en lignende debatt hos Øyvind Strømmen.
I begge tilfellene er det snakk om smarte, kunnskapsrike mennesker – som ikke aner hvordan verden ser ut for de de kritiserer. Det finnes det egentlig ingen unskyldning for. Et godt sted å starte er å spørre, og lytte. (Og så gjerne kritisere etterpå. For de tar jo feil, de kristne.)