Det pågår en debatt om man burde ha en egen Vær varsom-plakat for bloggere.  Og det er jo en tonedøv men også harmløs idé, for hvem skulle velge å følge en slik “bloggplakat”?

Et mer interessant spørsmål, synes jeg, er: Hva er egentlig poenget med pressens egne etiske retningslinjer?

Jeg vil at journalister skal oppføre seg “etisk”, altså som folk, men jeg lurer på om det er med medier som med andre store bedrifter, at “etikk” blir et skjold mot kritikk, som i praksis senker kravene til oppførselen deres i stedet for å heve dem.  For når det ikke finnes skrevne retningslinjer, må hver og en bruke sin egen moralske dømmekraft, og den er sannsynligvis langt strengere enn Vær varsom-plakaten.

Jeg forventer f.eks. av journalister at de bryr seg om at nyhetene de formidler er sanne.  Men når det kommer klager til PFU på at mediene har slurvet, som i denne klagen fra George Gooding, svarer de at det er ikke dårlig presseskikk å skrive noe som er feil.

Nei vel.  Men hva er poenget med en definisjon av god presseskikk, hvis den ikke dekker det mest grunnleggende kravet jeg som leser stiller til en avis?  Er poenget noe annet enn å kunne si: “Nei, vi har ikke gjort noe galt. Det står her i kjennelsen fra PFU det.”

Alle tabber seg ut i blant.   Men da bør man iallefall være flau over det.  Man må ha yrkesstolthet, noe som lever, ikke en død tekst du kan gjemme deg bak når du gjør en dårlig jobb.

I’m reading an interesting review of The Social Network aka the Facebook movie, by Zadie Smith, and see this:

Or is it possible [Mark Zuckerberg] just loves programming? No doubt the filmmakers considered this option, but you can see their dilemma: how to convey the pleasure of programming—if such a pleasure exists—in a way that is both cinematic and comprehensible?

If such a pleasure exists?  Did I just read that?  This is where I realize that neither this writer nor probably the movie understand the world they’re trying to describe.  They’re looking through a telescope, reporting that they can see something red, or maybe blue, over on that distant world of “software technology”, and it’s doing something, for some reason?

I haven’t seen the movie.  I don’t even like Facebook.  I hate having all my family, friends and coworkers gathered in one place.  Help me keep my multiple identities separate, please.  But I know what motivates programmers to make software that changes the world: It’s really really fun.  All programming is fun, at least to programmers.  I didn’t mention it in my essay on how software is made, because it seems so obvious, but it is.  Programming is like being paid to play with Lego.

And if you don’t understand that, then all technological change today is a mystery to you.  The central – and potentially tragic – fact of software is this: Anything that is possible, somebody is going to make, maybe for money, maybe for fame, but mostly just because it’s fun.

I threw off a phrase in yesterday’s post: “The moral legacy of Western civilization”. It set me off thinking. Why does that phrase have such an odd resonance?

The first reason, I think, is that it places Western civilization as something in the past.  Something that was.  I don’t mean that everything it included is dead, but that using it to describe something in the present is inaccurate.  The layout is different now.  The ideas earlier generations associated with the West are no longer confined there.  At the same time, other ideas are in play.  I’m not saying that we’re all submerged into one big happy world culture, just that “Western civilization” is not a meaningful description of anything in the present.

The second reason is that if Western civilization belongs to the past, then we really can evaluate its moral legacy.  And we can do it more neutrally than before.  We’re still working through the rebellious phase where everything about the West is EVIL, (and then the rebellion against that rebellion, and so on, swerving from side to side).  But it’s a possible next step.  History always has an implied “us”, and what I have in mind is the kind of history of Western civilization where “us” is everyone.  A history that doesn’t exaggerate any one perspective just because that’s the one readers identify with.

I’m not sure if all of this is correct.  But if that harmless-sounding phrase is like a grenade, then this is what comes out of it when it explodes.

There’s a lot of interesting psychological research about how the choices we make are influenced by the way the situation is framed for us.  We’re not rational decision makers.  We take shortcuts that approximate reason, but actually isn’t.

There are two lessons you can take from this.  One is: This can help me learn to make better decisions.

Another is: Hey, I can use this to manipulate people!

Naturally, the second lesson appeals to politicians and other people who carry the blueprint of a perfect society in their hearts.  Cass Sunstein and Richard Thaler believe that “nudging”, improving people by presenting their choices differently, enables smarter, less intrusive social policies.  Libertarian paternalism.

It sounds harmless.  And it’s really clever.  But I agree with Brendan O’Neill at Spiked Online: These ideas are repulsive.

It’s okay to try to change people.  But the right way of doing that is by helping them become more aware their own choices, not tricking them into making the “right” ones.

Research on choice can be a force for good.  It can be used to show that you have more choices than you realize.  It can be used to shine a light on the shortcuts we take that sometimes lead to bad decisions.  I know it has helped me become conscious of my own decision making process in a way I wasn’t before.

But that requires a bit of trust in people, some genuine respect for personal freedom.  The courage to say: Here’s how your brain works.  The rest is up to you.

Det var kanskje ikke så lurt av Hans Jørgen Lysglimt å invitere Nyhetsspeilet-folk til Frihetsfestivalen i Oslo i dag, men du verden som det setter farge på noe så i utgangspunktet kjedelig som en politisk konferanse.  De ble fjernet fra programmet i siste liten, men var tungt tilstede blant publikum, og jeg storkoste meg med å diskutere de virkelig store linjene i verdenshistorien med folk som faktisk tror at Bilderberg-gruppen i samråd med Rothschild-familien bruker chemtrails til å forberede noe stort som skal skje i 2012, eller noe.

Og det er tross alt mer spennende å snakke med slike folk enn å høre liberalister diskutere doktrinenyanser.  Liberalister er interessante å høre på når de legger ut om sin egen filosofi.  Når de begynner å krangle med hverandre er det bare å koble ut.  Og sånne diskusjoner er vanskelig å unngå på en konferanse med utspring i liberalistmiljøet.

Foredragene jeg var på var mer virkelighetsnære enn tilhørerne.  Og jeg fant noen interessante bøker.  Og fikk snakket med noen folk jeg bare kjente online.  Så jeg liker initiativet, og håper det blir mer.

Mine personlige ønsker for neste gang: 1) Konferansen bør favne så bredt som mulig uten at det blir vissvass.  (De Grønne var tilstede med stand, og både EFN og FriBit holdt foredrag – sånt er bra).  2) Profilen bør være sær nok til at den respektable høyresiden nøler litt med å møte opp, men 3) man trenger litt velmenende diktatorisk ordstyring for å hindre publikumsdiskusjoner om pengeteori og statens opprinnelse.

One of the things that makes me feel privileged to be alive at this time is the amount of informative and educational material that is available online: Lectures, courses, podcasts.  It’s like all the world is now a university, every person a student.  All you have to do is flip the switch in your brain that allows you to notice it.

For me it started with The Teaching Company, who had been selling audio lecture series on tape for years before I found them online.  High quality stuff, well presented.  But they’re falling behind, with their insane pricing model and comparatively limited selection.

There’s FORA.tv, who are more oriented towards politicians, public intellectuals, and authors.  There are lots of gems to discover in their massive database.  (I post some on Twitter once in a while.)  It’s like a cauldron of ideas, some good, some bad, some fresh, some stale – and it makes you feel alive just to be connected to it.

These days I’m exploring iTunes U, which gathers all the free recordings universities and colleges are putting online.

Long-time readers may wonder why I don’t do much media criticism any more.  It’s because in a world of free, 24-episode lecture series on the modern history of France, obsessing endlessly about how your newspaper is biased and uninformative becomes just whining.  Like always complaining about how awful your city is, but never leaving.  At some point you just have to let go.  Flip the switch.  Join the new world.

Jeg tror dette nå blir en årlig foreteelse for meg, å skrive om de offentlige skattelistene.  Det blir en årlig foreteelse fordi jeg vil holde en utdatert tanke i live: At ingen har rett til å google lommeboken din. Og det blir en årlig foreteelse fordi jeg ikke tror dette forsvinner med det første.  Stakkars det prinsippet som har både medienes egeninteresse og lesernes nysgjerrighet mot seg.

Og igjen skal mediene unskylde seg med samfunnsnytten, og man må jo trekke en balansegang mellom det ene og det andre, og fy faen så kjedelig og feigt.

Hør nå her: De som legger ut skattelistene gjør noe galt.  Jeg vet ikke hvor farlig det er.  Jeg bryr meg ikke om skattelistene også brukes av innbruddstyver.  Det kommer isåfall i tillegg.  Dette er først og fremst galt.

Og de som kikker på skattelistene, de gjør også noe galt.

Jeg har gjort det selv, i blant.  Jeg er ikke stolt av det.

Hvis du er så fryktelig nysgjerrig på hva noen tjente i fjor kan du vel ringe dem, og spørre, og forklare hvorfor du mener dette er noe du bør vite.  Jeg forteller det gjerne.  Det er det da ikke så farlig?  Men det er jeg som skal ta beslutningen.

Det er på samme måte som jeg skriver om bøkene jeg leser, men jeg vil ikke at Amazon skal tvangspublisere ordreloggen min.  Det er privat.  Det skal være opp til meg.

Klikker du “søk”?  Det sier noe om deg.  Du er i stort selskap, men det er ingen unskyldning.

Det å tjene penger på digitalt innhold omtales som om det var et av historiens uløste mysterier.  Det store spørsmålet for norske medier i år ser ut til å være om det er “frelse” i iPad, og utifra spørsmålsstillingen følger det jo at det er det selvsagt ikke.  Det finnes jo ingen enkle løsninger.  Det hele er og forblir et uløst mysterie.

Ja bortsett fra at det ikke er uløst da, og ikke så veldig mystisk heller.  Avisene har ikke løst det, det stemmer, men andre har.  Musikkbransjen har f.eks. to lovende inntjeningsmodeller: iTunes-modellen og Spotify-modellen.

Det som kjennetegner modellene som fungerer er at de gjør det enkelt og naturlig å bruke penger.  Friksjonsløs netthandel.  Apple har redusert det til ett museklikk.  Verre er det ikke.

Å realisere denne innsikten er ikke fullt så lett, men det er ikke et mysterie.  Bare vanskelig.  Resten kan man finne ut av ved å eksperimentere.  Vær litt vågale, hopp uti det.

Et alvorligere spørsmål norske medier ikke spør seg er: Finnes det noen norske aviser det er verdt å betale penger for?  Jeg leser ingen papiraviser fast, men jeg blar i de fleste en gang i blant, og jeg er omtrent der er at jeg er villig til å betale litt, men langt mindre enn de faktisk koster.  Ikke fordi det er så totalt utenkelig å bruke penger på nyheter, men fordi de ikke er gode nok.

Og det tror jeg norske medier kommer til å slite med lenger enn den digitale betalingsmodellen.

Jeg har et essay i Humanist nr 3/2010, hvor jeg tar pulsen på årets store debatt, om hva ny teknologi gjør med oss – og hva vi gjør med teknologien:

Vi er blitt forledet til å tro at alt som er teknologisk mulig er uunngåelig. Men vi må selv ta ansvar for hvordan nettet og nettkulturen skal utvikle seg. Vi må akseptere at teknologien vil fortsette å endre samfunnet på grunnleggende måter, ved å fjerne forutsetninger og begrensninger vi tidligere tok for gitt. Kunsten er å kombinere dette med å være bevisst på hva endringene gjør med oss. Ta ansvar. Tenk selv.

Les resten her.

Etter at jeg skrev dette har to av essayene jeg nevner kommet i lengre bokform: The Shallows av Nicholas Carr, og Cognitive Surplus av Clay Shirky.

Jeg respekterer pasifisme.  Pasifisme er tullete, men det er et modig standpunkt.  Du kan ikke ta lett på å erklære deg som pasifist.  Du må på en måte bære hele verdenshistorien på dine skuldre.  Du må våge å påstå at dine idealer var riktige også i møte med Hitler og Sovjetunionen.

Til gjengjeld får du gå rundt med den indre gløden som kommer av å tro kompromissløst på gode idealer.

Det jeg ikke har respekt for er de som ønsker det beste av begge verdener, med både realismen og selvrettferdigheten komplett i behold.

Debatten om norske Afghanistan-soldater handler litt om det.  Den handler om at vi er for krig i abstrakt forstand, men den skal føres i henhold til alle idealer.  Vi ønsker å bidra til “krigslignende operasjoner”, men helst uten mennesker som er i stand til å bruke våpen i kamp.

Du behøver ikke være pasifist for å leve opp til slike idealer.  Men du er nødt til å si: Våre soldater, de skal holdes hjemme, og brukes kun i vår ytterste nød.  For med en gang de sendes i kamp, vannes idealene ut med adrenalin. Moralske gråsoner er en pris vi ikke vil betale.

Tør noen å si dette?  For det vil det stå respekt av.  Fordi du dermed taler norsk forsvarspolitikk midt i mot.  Og fordi du innser at man i blant må si nei til noe godt for å si ja til noe bedre.

Men spar meg for de som er så feige at de vil ha det beste av alt.