Jeg har et innlegg på Aftenposten.no, hvor jeg skriver at selv om innvandringskritikere ofte blir dårlig behandlet i den offentlige debatten, bør de unngå selvmedlidenhet.

Det er ikke alltid lett å tilhøre den innvandringskritiske siden av norsk innvandringsdebatt. Hvis du mistenker at den ikke-vestlige innvandringen nå foregår i et tempo samfunnet ikke klarer å håndtere, plasserer du deg på utsiden av det gode selskap, med begrenset tilgang til de viktigste mediene. Og du opplever at de som står på innsiden, gang på gang får lov til å definere deg og de du er enig med som dårlige mennesker. Du tar ikke bare feil, du har et tvilsomt menneskesyn. Du er «grums», et «troll», «høyreekstrem», «islamofob».

Det blir det gode mot det onde. Gode hensikter mot mørke fordommer. Og du er en av de onde.

Les resten på Aftenposten.no.

Jeg er forøvrig også gjestemoderator for anledningen, og styrer kommentarfeltet under innlegget med hård hånd!

Jeg spør hos Minerva om vi burde la spektakulære voldshandlinger påvirke oss så mye som de gjør:

Jeg finner det dypt urettferdig at enkeltmennesker kan skrive seg inn i historiebøkene ved å gjennomføre spektakulære voldshandlinger, at de kun ved å drepe kan dytte samfunnet i nye retninger. Jeg protesterer.

Vi burde ikke la det skje. Vi burde være så sikre på hvem vi er og hvor vi vil hen at slike hendelser treffer oss som en stein treffer vannet, og drukner i basisfaktorer.

Les resten hos Minerva.

Har et innlegg i Dag og Tid i dag. Handler om hvordan det å se på 22/7 som en tilfeldig katastrofe eller en gal manns verk er utilstrekkelig:

Jon Hustad spør om det er mulig å lese mening inn i en så usannsynlig hendelse som terrorangrepene 22. juli, og minner om at viktige hendelser hverken behøver å ha viktige årsaker eller få viktige konsekvenser.

Riktignok er virkeligheten et terningspill, og de samme terningene som ga oss norgeshistoriens verste terrorangrep kunne lett ha rullet annerledes, og gitt oss alt fra et mislykket angrep til et som var langt verre.

Men dette er en naiv vinkling. Angrepet var usannsynlig, men det skjedde faktisk, og det både hadde en meningsfull årsak, og kan ha meningsfulle konsekvenser.

Les resten her.

Av en eller annen grunn hevder Dag og Tid at jeg bor på Fornebu, det må være fordi de har gjort oppslag på telefonnummeret og funnet arbeidsplassen min? På den positive siden har de ikke oversatt innlegget til nynorsk. Jeg må derfor gå inn i meg selv og ta mine fordommer mot nynorskskrivende til revurdering.

Jeg er intervjuet i weekendens Weekendavisen, om nye tider og defensive innvandringskritikere. Bawer er også med, og uttaler at han opplevde essayet mitt som et personlig angrep. Joda, det var et rant skrevet nattestid, og bærer preg av det, men jeg holdt ham til samme standard som han holdt norske kommentatorer til etter 11. september. Og det blir den vanskelige utfordringen for innvandringskritikerne nå: Holde seg selv og sine egne til samme standard som de holder alle andre. Desto strengere de har vært, desto vanskeligere.

(Update: I was probably wrong. See comment.)

I think I may have had a flame war with Anders Behring Breivik in May 2005. A Norwegian reader called “AB” didn’t like one of my articles, at all.

“When in hell did this blog become a dull, quasi-intelligent, “hurray, let’s get islamized left wing”-blog?”

“I am hereby calling for a boycott of Bjørn Stærk. Why the hell are we here discussing his thoughts when there are so many truly great sites on the web? Ask yourself: Does this retarded bulwark of islamofascism and Eurabia deserve me as a reader?”

If they’re the same person, then, on the positive side, the greatest mass murderer in the history of Norway despises me.  But the scary thing is, the greatest mass murderer in the history of Norway despises me.

I stand by what I wrote to him in that thread. I wish he had listened. But I also wish I could unsay this:

 ”AB, leaving your anger management issues aside for a moment, (entertaining though they are),”

Regardless of whether “AB” is him, it’s plausible that Behring Breivik encountered my blog in the years after September 11.  There weren’t many other Norwegian blogs that were critical of Islam around back then, and until I started confronting my islamophobe readers in 2004-5, I had quite a few of them.

Feeling sick, now.

I appreciate if discussing Islam criticism isn’t a priority right now, but after some of the shameful responses to the terror attacks by Bruce Bawer and others, I had to write this:

But reality has shifted sufficiently that you cannot mindlessly apply the same old models to the new situation.  And, this time, the pundits who reveal themselves to be most out of touch may well be precisely those right-wing critics of immigration and Islam who took the lead after 9/11.

Read the rest here: On Bruce Bawer and Islam criticism after 22/7.

Update: And here’s a shorter, Norwegian version in VG.

It says something about how irrelevant blogs have become, that in the continous media (social and regular) frenzy that has lasted since the horrific terror attacks in Norway on Friday 22/7, I have not once thought to post anything here.

I’ve mostly been active on Twitter and Google+.  I’ve also written an article for Aftenposten about the ideology of the terrorist, Anders Behring Breivik, based on the manifesto he published online and on my own encounters with the counterjihad ideology he shares.  Here’s an English translation.

I’ve been in Dublin all this time, which makes this extra surreal.  Luckily, nobody I know has been killed, as far as I know, but it has felt uncomfortably close for another reason: The terrorist’s many connections to Norway’s online community, particularly the blogger Fjordman, his idol, who I’ve had many discussions with over the years.

I still find myself shaking, from time to time.  And I desperately want my old world back.  But there’s no turning back.  As happened nearly 10 years now, a terrorist attack has irrevocably changed the world I live in.  We have to face it, as best we can.

Dagbladet er dømt til å betale erstatning til ambulansesjåfør Erik Schjenken, som de hengte ut som rasist i 2007. Uten å gå inn i detaljene om hva som skjedde i Sofienbergparken, virker det klart at sannheten langt i fra var så enkel som budskapet Dagbladet og andre medier presenterte: At to rasistiske ambulansesjåfører nektet en syk mann behandling fordi han hadde feil hudfarge.

Med andre ord gjorde pressen en dårlig jobb, på ambulansesjåførenes bekostning.

Jeg liker ikke at medier skal straffes for slurv.  Men snu på det: Hvilken beskyttelse har du som menneske når mediene i flokk beslutter at du skal henges ut?

I en sunn mediesituasjon ville du bli beskyttet av andre medier, på jakt etter sin egen vinkling på saken, og de mediene som hengte deg ut ville be om unskyldning når det viste seg etterpå at de hadde tatt feil.

Og det ville antagelig vært bra nok.  Ingen behov for erstatning.

Slik er det ikke.  Mediene står sammen om å henge deg ut, og de står sammen etterpå om å ikke angre på det.  Alle er kompis med alle, og de som innser at noen har gjort noe galt holder kjeft, eller avdramatiserer det.

Hvordan er pressen da forskjellig fra en bølle?  Og hvor ellers kan man gå enn til retten når den samfunnsinstitusjonen som skal belyse maktmisbruk har en blindsone for sine egne overgrep?  Det må være balanse i makten.  Når mediene ikke kan være kritiske ovenfor seg selv, hvor skal den balansen komme fra?

Det som er trist med det norske  kultur- og medielivet er å se hvor mye av det som handler om kampen om å bevare økonomiske privilegier, og kvalifisere seg til offentlige støtteordninger.  Avisene kjemper for sine direkte og indirekte subsidier, (uten oss dør kulturen!)  Bokbransjen kjemper for sitt prissamarbeid, (uten oss dør kulturen!)

Og forfattere klager over at de ikke omfattes av innkjøpsordningen, (uten meg dør kulturen!)

Kan det tenkes noe mer patetisk enn en “forfatter, essayist og kritiker” som klager over at noen bøker med “høyt språklig nivå” ikke har blitt innkjøpt til norske biblioteker, hvor bøkene neppe ville blitt lest som sådan, men så fikk forfatteren iallefall litt småpenger igjen for strevet?

Gir du ut bok på norsk, skal du være veldig glad hvis du selger 1000 eksemplarer.  Gir du ut riksavis, skal du være glad om du kun mister 1000 lesere i året.

Uten offentlige støtteordninger rakner alt dette, selvsagt, men kan vi virkelig kalle dette for et kulturliv?  Er dette noe å bevare, at det skal sitte en essayist og kritiker og lese boken til en annen essayist og kritiker, og få den akseptert av noen essayister og kritikere i det offentlige, hvoretter boken i beste fall blir stående i noen bibliotekhyller en stund? Eller at en gjeng med andre essayister og kritikere skal leke at de har en vellykket avis, som både skrives og leses kun av dem selv?

Prinsipper om kultursubsidier til side: Dette kan jo ikke være en situasjon å være stolt av, kan det det?