Ny partivurdering i blåbloggen på dagbladet.no: Senterpartiet – norske bønder først.

Av alle våre relevante partier er det Senterpartiet jeg har mest fordommer mot. La meg bare lufte disse fordommene med en gang: Det er på grunn av landbrukspolitikken, som sier at vi skal beskytte norske bønder med subsidier og tollmurer slik at de slipper å konkurrere med bønder i fattige land.

Denne politikken sier at det er viktigere å gjøre bøndene i et av verdens rikeste land enda rikere, enn det er å gi verdens fattige en mulighet til å komme seg ut av fattigdommen. Dette provoserer meg.

Jeg er klar over at hverken Senterpartiet eller Norge er alene om denne politikken, og at fra deres perspektiv gjør de ikke noe umoralsk: Når du hindrer noen fra et fattig land i å selge mat til Norge så gjør du dem egentlig en tjeneste. Og om samvittigheten tynger, kan en jo bare øke bistandsbudsjettene.

Men la oss snu på det, og spørre hva en norsk bonde ville foretrekke, om det var vi som var fattige: Innpass i et nytt utenlandsk marked, eller bistandsmidler til den norske stat, som de selv neppe ser noe til?

Les resten, og se også Mihoes Senterparti-vurdering.

En av sakene hvor jeg står FrP nært er i kulturspørsmål. Selg og del opp NRK. Kutt ned offentlig støtte til kunst og kultur.

La meg presisere: Det er helt greit at en kommune støtter en lokal festival eller et arrangement. I blant må det også være greit med en satsning på nasjonalt nivå. Spesielt må man være forsiktig i begynnelsen, fordi vi har et kulturliv som har gjort seg avhengig av offentlig støtte. Poenget er ikke å drepe kulturlivet, bare å lære det å stå på egne ben.

Men det er ikke greit når staten sier at denne forfatteren og denne kunstarten skal vi gi penger til.

Subsidieforkjemperne har to argumenter: Kvalitet og bredde. Men en offentlig kvalitetsvurdering må enten bli subjektiv eller konservativ. Og bredden blir i praksis ganske smal. Noen heldige plukkes ut, andre overses.

Det imponerer meg derfor lite når norske kunstnere lar seg bruke av regjeringen til å lansere en kulturkamp mot FrP. Tanken ser ut til å være: “Jeg er flink, og jeg har fått penger fra staten. Derfor er kultursubsidier viktig.”

Og joda, flere av dem er nok flinke. Det sier seg selv at når kulturlivet i et land gjør seg avhengig av statsstøtte, så vil man etterhvert få mange dyktige kunstnere som nådde toppen fordi de fikk penger. Men det betyr ikke at politikken er riktig, bare at det finnes noen kunstnere som har nytt godt av den.

Og det har temmet dem såpass at de gladelig bidrar til en kampanjenettside for å gjenvelge regjeringen.

Ny partivurdering i blåbloggen på dagbladet.no: KrF – nå med enda flere verdier.

Flere europeiske land har hatt store kristeligdemokratiske partier på høyresiden, partier som har dominert politikken gjennom årtier. Norge har bare Kristelig Folkeparti. Men forholdene tatt i betraktning har de gjort det bra, med god oppslutning på 90-tallet og to Bondevik-regjeringer. KrF er små, men de er ypperlig plassert.

KrF kaller seg et verdiparti. Ordet “verdi” har en bismak for meg. Mener de at andre ikke har verdier? Saken er vel heller at vi har andre verdier.

Ordet er tåkete. Ingen sier “bekjempelse av fattigdom er et viktig verdispørsmål for meg”. Man sier at det er riktig. Fri abort er riktig fordi det gir kvinner frihet, eller det er galt fordi det er drap, alt etter hvor du står. Å også kalle det et verdispørsmål er overflødig.

Men det ville ikke klinge like bra om KrF kalte seg et parti som er for det som er riktig og er mot det som er galt.

Les resten, og Mihoe og Hjorthen om samme parti.

Dagbladet har forøvrig fått med seg to nye valgbloggere siden sist: Per Aage Pleym Christensen og Fredrik Mellem, begge ypperlige valg.

TV2 har ikke fått med seg at Siv Jensen umulig kan bli statsminister etter valget. Alle sier så, men likefullt sitter hun der i statsministerduell med Jens Stoltenberg.

Og hun gjør det bra. Jeg tror ikke jeg sier ikke det fordi jeg planlegger å stemme FrP. Stemmen min er halvhjertet. Ikke usikker, men basert på et kompromiss mellom saker, hvor formuleringsevnen til partilederen ikke er en bevisst faktor.

Men fra et TV-debatt-perspektiv er det ingen tvil om hvem som er på offensiven her, hvem som fremstår som et friskt alternativ til det samme gamle. Mye av det har med innrammingen å gjøre. TV2 har vært snille mot FrP. De reduserer partifloraen til de to store, og da framstår FrP som det klare alternativet til regjeringen.

Riktignok avholdes TV2′s neste statsministerduell med Erna Solberg, men til den tredje og siste duellen inviterer de “den partilederen som ligger best an på siste meningsmåling”. Altså Siv Jensen. Til tross for at alle vet at hun ikke kan bli statsminister.

Kanskje har “alle” rett. Jeg vet ingen grunn til at de skal ta feil. Men det er noe som ikke klinger helt riktig. Er det så merkelig at det største opposisjonspartiet tar over også statsministerstolen om Stoltenberg-regjeringen må gå? Det er noe med den selvsikre tonen som får meg til å tenke at selv om kommentatorene kanskje har rett, så gjør de noe feil. “Jovisst har FrP vunnet valget, men la oss nå slutte å tøyse: De kan selvsagt ikke få lov til å styre.”

Vi får se.

Ny partivurdering i blåbloggen på dagbladet.no: Mikropartiene – kjerringene mot strømmen.

Bak den grå merkelappen “andre” gjemmer det seg viktige demokratiske prosesser. Når velgerne ikke lenger stoler på noen av de store partiene, kan de opprette sitt eget. Som regel blir det ikke noe av. Som regel blir disse partiene et fåfengt protestrop fra ekstremister og snevre enkeltsakbevegelser.

Men prosessen er viktig, og vi bør ikke for lett le av mikropartiene. Alle partier starter med noen få personer som brenner for noe ingen andre bryr seg om. I blant blir det noe av.

Resten kjemper tapte saker. Men jeg har respekt for disse kjerringene mot strømmen. Det er noe vakkert med noen som ser på samfunnet rundt seg, og sier: “Dere tar feil, alle sammen. Nå går jeg min egen vei, og så er det bare å følge etter når dere innser at jeg har rett.”

Er det bortkastet å stemme på dem? Ja, hvis du tenker i forhold til Stortingsrepresentanter og regjering. Nei, hvis du tenker i forhold til å introdusere nye stemmer i norsk politikk. Det er ikke mye som skal til. Det er uansett lite sannsynlig at din stemme avgjør et mandat, så du kan like gjerne stemme på en sak du tror på.

Les resten. Se også Mihoes bidrag.

Ny partivurdering i blåbloggen: SV – sosialisme er ikke hva det var.

Husker du hvordan høyresiden for fire år siden var redd for “sosialistene”, og for hva som ville skje hvis sosialistene kom til makten? Ting har endret seg. I dag er det ingen som antyder at SV vil innføre proletariatets diktatur i Norge. Kristin Halvorsen har vært finansminister i fire år. Dovre har ikke falt, og vi er fremdeles en kapitalistisk velferdsstat.

Høyresiden er nok både litt lettet, og litt snurt fordi de ikke kan mane sosialistspøkelset i årets valgkamp. Men SV har vel også et dilemma? Er de ingenting mer enn Arbeiderpartiets idealistiske lillesøster?

Les resten

Se også Mihoe og Hjorthen.

Hver uke fram mot valget skal jeg, Mihoe og Hjorthen vurdere de ulike partiene for dagbladet.no, gjennom henholdsvis blå, røde og tvilende briller.

Først ut er Venstre. Her er mitt bidrag: Venstre – den smarteste eleven i klassen. Og her er Mihoes og Hjorthens. Neste uke: SV.

Og jeg som trodde jeg kunne slutte å skrive om valget, nå som jeg hadde bestemt meg.

Et parti som dessverre må utelates fra dekningen av rent tekniske årsaker, (det ble stiftet i forgårs på et utested, og stiller ikke i noen fylker), er Astrid Melands parti Grått, med mottoet: Grått – det vil helst gå godt. Partiet står for å ta det helt med ro, for det går nok bra uansett. Initiativet berømmes, og jeg ønsker dem alt vel i kommunestyre- og fylkestingvalget i 2011.

Jeg dras mellom den sosialliberale siden av Venstre og den markedsliberale siden av Fremskrittspartiet. Når stemmen min i år nok går til FrP er det bl.a. fordi jeg er enig med dem i mange saker, flere enn jeg var klar over før jeg begynte denne gjennomgangen. Dette er ikke de sakene som får oppmerksomhet, men de er viktige for meg.

Det som til sist avgjør drakampen er at Venstre nekter å sitte i regjering med FrP. Venstres kompromissløse holdning til Fremskrittspartiet og alt dens vesen provoserer meg. Venstrefolk forteller meg alltid hvor lang avstanden er, men jeg er beviset på det motsatte.

Høyre står nølende sånn midt i mellom. Jeg ble skuffet over deres forrige regjeringsperiode, og jeg har ikke funnet en eneste sak hvor Høyre gjør meg entusiastisk. Høyre må finne seg selv.

Det vil være sunt for Norge å få outsider-partiet FrP i regjering. FrP er en koalisjon av de som i flere tiår har stått utenfor norsk politikk. Det er en merkelig, rotete, stygg koalisjon, men på sitt verste er de ikke så farlige som motstanderne vil ha det til, og på sitt beste har de interessante tenkere og nye ideer. Norsk politikk trenger nye markedsliberale ideer, og den trenger å få et uhysterisk forhold til sin egen befolkning.

Derfor stemmer jeg nok FrP. Jeg gjør det uten å unskylde islamfrykten deres, og jeg gjør det vel vitende om at min stemme i Oslo kan hjelpe kristenkonservative Sylvi Listhaug inn på Stortinget. Politikk handler om skitne kompromisser. Dette er mitt.