Jeg har et essay i Humanist nr 3/2010, hvor jeg tar pulsen på årets store debatt, om hva ny teknologi gjør med oss – og hva vi gjør med teknologien:

Vi er blitt forledet til å tro at alt som er teknologisk mulig er uunngåelig. Men vi må selv ta ansvar for hvordan nettet og nettkulturen skal utvikle seg. Vi må akseptere at teknologien vil fortsette å endre samfunnet på grunnleggende måter, ved å fjerne forutsetninger og begrensninger vi tidligere tok for gitt. Kunsten er å kombinere dette med å være bevisst på hva endringene gjør med oss. Ta ansvar. Tenk selv.

Les resten her.

Etter at jeg skrev dette har to av essayene jeg nevner kommet i lengre bokform: The Shallows av Nicholas Carr, og Cognitive Surplus av Clay Shirky.

Jeg respekterer pasifisme.  Pasifisme er tullete, men det er et modig standpunkt.  Du kan ikke ta lett på å erklære deg som pasifist.  Du må på en måte bære hele verdenshistorien på dine skuldre.  Du må våge å påstå at dine idealer var riktige også i møte med Hitler og Sovjetunionen.

Til gjengjeld får du gå rundt med den indre gløden som kommer av å tro kompromissløst på gode idealer.

Det jeg ikke har respekt for er de som ønsker det beste av begge verdener, med både realismen og selvrettferdigheten komplett i behold.

Debatten om norske Afghanistan-soldater handler litt om det.  Den handler om at vi er for krig i abstrakt forstand, men den skal føres i henhold til alle idealer.  Vi ønsker å bidra til “krigslignende operasjoner”, men helst uten mennesker som er i stand til å bruke våpen i kamp.

Du behøver ikke være pasifist for å leve opp til slike idealer.  Men du er nødt til å si: Våre soldater, de skal holdes hjemme, og brukes kun i vår ytterste nød.  For med en gang de sendes i kamp, vannes idealene ut med adrenalin. Moralske gråsoner er en pris vi ikke vil betale.

Tør noen å si dette?  For det vil det stå respekt av.  Fordi du dermed taler norsk forsvarspolitikk midt i mot.  Og fordi du innser at man i blant må si nei til noe godt for å si ja til noe bedre.

Men spar meg for de som er så feige at de vil ha det beste av alt.

Fritt Ord gir 2,5 millioner til 16 bloggere. Jeg er lunken til prosjektet, ikke så mye for og ikke så mye mot. Men utdelingen har fått meg til å tenke på hvordan jeg selv ville prioritert hvis jeg skulle dele ut slike midler.

For, ja, jeg synes document.no godt kunne fått støtte. Jeg liker ambisjonene deres. Og jeg liker raseriet deres ovenfor samfunnsdebatten forøvrig. Burn, Akersgata, burn.

Glem de konkrete meningene, de er ikke poenget.

Poenget er at med norsk medievirkelighet har du tre alternativer: Du kan spille med, (være Opplyst om Hva Som Skjer, og delta i debatten på en Saklig Måte), melde deg ut av den i avsky, (som vel jeg for det meste har gjort), eller gå til enslig frontalangrep mot det hele.

Og det er den siste gruppen av smågale, småfanatiske, og veldig veldig vrange mennesker som i blant endrer verden.  Eller iallefall er det de som har det gøy mens de gjør det.

Det er de man burde bygge opp.  Tonen kan ellers gjerne være saklig, det er ikke om å gjøre å være “kontroversiell”.  Men hvis du ikke starter med det utgangspunktet at det er noe alvorlig galt med norsk offentlighet, og hvis du ikke drives av et ønske om å rive ned ting – hva er det egentlig du har å tilføre?

Mitt kriterie ville være å finne noen som ønsker å endre spillereglene, som ikke er fornøyd med rollene andre har definert for dem. Kanskje er det noen av de på denne listen. Men én havnet iallefall utenfor.

In finance, hedging means that you split your investments so that if you lose on one of them, you’re likely to win on another.  If one investment wins when the weather is sunny, and another when it rains, then you don’t lose much either way. It’s a way of managing risk, so that there’s a limit to how far down misfortune can drag you.

I find that I’ve ordered my life by this principle as well.  Everything that is important to me, I’ve hedged in some way, so that I don’t lose, almost no matter what.

A lot of it has to do with how I choose to look at things.  I choose to see a win where others may choose not to.  For instance: I spend about two hours every day commuting by bus, and I use that time to read or listen to audiobooks and podcasts.  The hedge is that if traffic is good one day, I get home earlier.  If it’s bad, I get to spend more time reading a good book.

That may sound facetious, as if you can solve all problems by putting a smileyface on them.  But it really isn’t: The hedge genuinely makes me happy with either outcome.  It’s a real hedge.

Not everything can be hedged.  If I drove to work by car, bad traffic would have no upside at all for me. So I don’t do that.  It’s simple: I choose to see a hedge, or choose to create one – whenever possible.  And it’s often possible.