Den farlige Islamdebatten

Dagbladet spurte nylig synsere om muslimer kan komme i flertall i Norge, og hva dette isåfall vil medføre. Begge sider ble invitert, og artikkelen gjorde ikke mer enn å videreformidle ulike synspunkter.

Mange ble mer provosert av at spørsmålet ble stilt enn av svarene på det. Konrad kalte hele artikkelen illeluktende, og anklaget Dagbladet for å ville melke en lukrativ islamfobi-trend.

Jeg forstår kritikken. Spørsmålsformuleringen setter feilaktige premisser, så som at norske muslimer er og vil forbli en enhetlig gruppe.

Men debatten var i gang lenge før Dagbladet plukket den opp. Å starte en debatt på dårlige premisser er uansvarlig, men å oppsummere en debatt som allerede pågår er ikke bare ansvarlig men verdifullt. Og det er nettop den hånlige “æsj så ekkelt!”-tonen som er årsaken til at debatten kom slik på villspor i utgangspunktet.

Skal avisene nå spørre hva som skjer hvis det blir for mange jøder i Oslo?

1) Hvis dette ble diskutert av mange nordmenn burde avisene absolutt plukke det opp. Hvis en avis velger feil side kan man kritisere den for det, men ikke for å oppsummere debatter som allerede pågår.

2) Ja hvorfor ikke? Hva er vi redde for? En avisartikkel er det ikke verdt, men jeg håper at flere enn jeg kan besvare et slikt spørsmål om vi skulle møte det, og ikke løper avgårde i vill panikk. Hvis ikke, hva hindrer en ny fremvekst av jødehat?

Islamdebatten i Norge trenger en opprydning, men ikke av folk som er redde for å få skitt under neglene.

40’s movies marathon – part 14

The Lady Eve (1941, USA) – Barbara Stanwyck goes on the prowl on a cruise ship, looking for a sucker to swindle, and finds Henry Fonda, a naive millionaire. The production code means that no matter how delightfully crooked Stanwyck is, she and Fonda must eventually fall in love and get married and settle down forever and ever until death does them apart, but the route by which the movie fullfils that obligation is rather clever. Watched it all.

The Ghost Train (1941, UK) – Arthur Ashley tries to be a Marx brother. Watched: 8 minutes.

Spare a Copper (1941, UK) – George Formby tries to make a comedy. Watched: 6 minutes.

Shadow of the Thin Man (1941, USA) – I’m tired and sick of Nora and Nick. Watched: 13 minutes.

Road Show (1941, USA) – Seems I’m getting all the bad comedies today, or maybe I’m just cranky. There’s possibly a marriage, or whatever. Watched: 5 minutes.

Sun Valley Serenade (1941, USA) – Sonja Henie is an implausibly affectionate refugee from Norway who is sent to live with American jazz musician John Payne. They go to a ski resort, where she steals him away from his girlfriend with her downhill skills. Bad, but charming, and Glenn Miller’s music is excellent. Weirdest / saddest scene: On arrival in New York, Henie hears a siren, and throws herself down on the floor, screaming “air raid!” Watched it all.

Om å få gjøre hva du vil med eiendommen din

FrP kastet ut liberalistene sine i 1994, men det har kommet til nye liberale stemmer siden. En av dem er Hanne Blåfjelldal, som skriver om byggeregulering og jordloven:

Jeg husker første gang jeg hørte om Jordlova. Jeg trodde det var en spøk. Var det virkelig en lov som bestemte at de som eier en eiendom ikke får dele opp eiendommen i to, og selge den andre delen? Jeg ble skikkelig sint da jeg fant ut at loven var ment alvorlig, og dette er nok den loven som fortsatt får meg til å bli mest illsint.

Dette er vanskelig å forklare, men jeg blir også oppriktig sint av lover som begrenser hva du kan gjøre med eiendommen din. Ikke fordi dette er et stort overgrep i seg selv. Det skjer annet i Norge som er verre. Det som provoserer er arrogansen. Det at myndighetene går inn på din eiendom og forteller deg hva du kan og ikke kan bruke den til.

Det er som å si hvilke bilder jeg skal henge opp på veggen. Ikke en voldsom forbrytelse, bare voldsomt frekt.

I fjor var det flere bloggere på høyresiden som syntes det var gøy å kunne ta Åslaug Haga på at hun hadde bygget brygge ved hytta si uten tillatelse. I stedet burde de sagt: “Dette er en fillesak. La henne være i fred – og forresten, la oss fjerne disse lovene.”

Blåfjelldal ligger an til å komme på Stortinget. Men reguleringsiveren tror jeg har kommet for å bli.

Valgkamp 2009 – Utenrikspolitikk

Trenger Norge en utenrikspolitikk? Spørsmålet bør stilles. Det er ikke mye vi kan gjøre, annet enn å velge å støtte eller ikke støtte militære og veldedige initiativer fra andre stater, og å delta eller ikke delta i ulike former for samarbeid.

Norge bidrar også i blant med meglere i fjerne konflikter. Jeg vet ikke om vi har så mye å skryte av på dette området, og jeg er heller ikke sikker på om dette kan kalles utenrikspolitikk. Konsulentutleie, kanskje?

De tre viktigste utenrikspolitiske sakene i dag er: 1) Å fortsette å bygge opp et nettverk av internasjonale avtaler og samarbeidsformer som beskytter verden mot framtidige storkriger. 2) Å støtte opp under frihandel, bl.a. på bekostning av våre egne bønder. 3) Å bli med – eller ikke – i EU. Jeg er positiv, men jeg ser også verdien av norsk selvstendighet. (EU vil bli en føderasjon, som USA og India.)

FrP’s utenrikspolitikk er retorikk for deres norske velgere. Man kan ikke, som Mazyar Keshvari foreslo på FrP’s landsmøte, bare slutte å snakke med land som Iran, og gå over til “handling” i stedet. Til gjengjeld er FrP sterke på frihandel.

Venstre har noen hyggelige ideer, men det er Høyre som har troverdighet og erfaring, samt de riktige idealene i bunnen. De er også alene på høyresiden om et klart standpunkt for EU, selv om det ville appellert mer hvis jeg selv var like overbevist. Valget faller iallefall på:


Tidligere i denne serien: Uaktuelle partier, miljøvern, samferdsel, narkotika og kultur.

Snevert utvalg og søkkrike familier

Jeg undrer meg i blant over hverdagslige mysterier. Så som hvorfor det er mulig for meg å gå 500 meter og kjøpe maten jeg trenger på Rimi, hver eneste dag, (unntatt dager Staten har bestemt at jeg skal holde hellig). Hvordan funger dette? Hva er det som ligger bak?

Andre ganger tar undringen mer negative former, så som: Hvorfor i helvete er det så dårlig utvalg på denne Rimi-butikken 500 meter unna, og hvorfor er det nøyaktig samme utvalg på Rema 1000, 200 meter lenger borte?!

Begge spørsmålene belyses av Espen Bogen i Rik på lavpris. Bogen har lenge jobbet for leverandører til de fire store kjedegruppene i Norge: Rema, ICA, NorgesGruppen og Coop, som sammen kontrollerer 99% av dagligvarehandelen i landet. Han rapporterer om en skitten forhandlingskultur, hvor spesielt NorgesGruppen går foran i å lyve for og presse penger ut av leverandørene sine ved hjelp av uoversiktlige bonusavtaler.

At kjedene er tøffe i forhandlinger er ikke veldig problematisk. Verre er det at kundene aldri ser noe av prisreduksjonen. Det finnes ingen lavpriskjeder i Norge, skriver Bogen, bare et oligopol av fire store aktører med uskrevne avtaler om å unngå priskrig. Lavpris i Norge er en myte.

Etter at Lidl trakk seg ut fra det norske markedet ser Bogen heller ingen løsning i sikte. Vi er dømt til fortsatt høye priser og monotont utvalg.

Konsekvensanalyse

Det er bare det store antallet bøker jeg har gitt opp nylig som gjør at jeg biter tenna sammen og kommer meg gjennom de hundre første sidene av Stieg Larsson’s Menn som hater kvinner. Det er flatt og dødt, sidevis med tørre beskrivelser av karakterene og deres bakgrunn.

Jeg er glad jeg ikke ga opp. Med introduksjonen av Lisbeth Salander får vi en karakter som lever. Riktignok ikke som menneske, men som en fantasi, en grovt skissert krysning av heltinnen i en kvinnehevnfilm og den snille psykopaten Dexter. Og hva så? Jeg liker begge deler.

Det store krimplottet vandrer lenge i ødemarken, og jeg kjeder meg når det pliktskyldigst skal videreføres. Gi meg mer tvangstatovering av voldtektsmenn! Men plottet tar av det også, og fra og med halvveis er dette god og lesbar krim. Mer, takk.

Jeg kjøpte boken først og fremst fordi den fremprovoserte en interessant reaksjon hos en Aftenposten-skribent, som mente å ane kjønnsforvirring og kapitalistpropaganda. På dette området skuffer Larsson, eller egentlig Aftenposten-skribenten. Det slår meg at Olav Elgvin antagelig hverken leser bøker eller ser film, og derfor har en underlig reaksjon på Larsson’s ikke veldig utradisjonelle krimgrep.

F.eks. er det vanlig (nærmest obligatorisk) i krim at helten tar saken i sine egne hender, uten at det dermed ligger et laissez faire-budskap bak dette. Og når det gjelder Salanders kjønn er det altså et mer interessant spørsmål hvorvidt hun i det hele tatt er et menneske.

For de som likte denne anbefales forøvrig Black Light av Stephen Hunter.

I believe in the Lamb who was crucified, and hung between two thieves

If you take me apart, piece by piece, one of the corner stones is the 1990 album Beyond Belief by the Christian group Petra. For one thing, it introduced me to rock music.

You see, I’m not from around here. I’m a cultural immigrant. The Christian subculture is far stranger than the secular majority realizes. A paralell society. To me, this isn’t just good music, it is the best of the world I left behind when I abandoned the faith. A memory from the Old Country.

In 1990 I expected Jesus to return within the decade. I misheard the title of the next song as the “Last Days“, and it was one of my favourites. The choice was appropriate: The song is about believers who lose their way in the fog, and “never return to the fold”. People like myself.

When I have returned to Petra since, it is partly for nostalgic reasons, but also because their songs were genuinely good, exploring an area of music that was closed to the nonbelievers. I have no nostalgic memories of their earlier material, but it too is good.

This is the world I lived in, and left:

All the King’s horses and all the King’s men
Gonna ride down from heaven from where they’ve been
All the King’s horses and all the King’s men
Gonna put this world back together again

40’s movies marathon – part 13


Ball of Fire (1941, USA) – Gary Cooper is a word nerd who heads out into the streets of New York to learn current slang for the dictionary he and his seven bachelor roommates are working on. Instead he finds a nightclub singer (skin as white as snow, lips as red as blood) on the run from the police. Barbara Stanwyck’s jazz number is my favourite musical scene in the marathon so far, (watch to the end!) Another thing that stands out is the sheer nerdiness of the movie. The climax hinges on a room full of lovable dorks outwitting crooks with their knowledge of ancient history. Watched it all.

Turned Out Nice Again (1941, UK) – Oh, the wacky things that occur at a textile factory. Inferior yarn quality, clumsy technicians, it’s a laugh. Watched: 5 minutes.

The Little Foxes (1941, USA) – As members of a wealthy family in the post-Civil War South, Bette Davis and her brothers scheme against each other for ownership of a cotton mill. This is a dark movie, made more so by the contrast between the few good people in the family and their heartless relatives. The family’s happy and subservient black servants adds to the dissonance, but, this being 1941, that may have been unintentional. Also contains the marathon’s first genuine teenage rebellion. Watched it all.