Det er bare det store antallet bøker jeg har gitt opp nylig som gjør at jeg biter tenna sammen og kommer meg gjennom de hundre første sidene av Stieg Larsson’s Menn som hater kvinner. Det er flatt og dødt, sidevis med tørre beskrivelser av karakterene og deres bakgrunn.

Jeg er glad jeg ikke ga opp. Med introduksjonen av Lisbeth Salander får vi en karakter som lever. Riktignok ikke som menneske, men som en fantasi, en grovt skissert krysning av heltinnen i en kvinnehevnfilm og den snille psykopaten Dexter. Og hva så? Jeg liker begge deler.

Det store krimplottet vandrer lenge i ødemarken, og jeg kjeder meg når det pliktskyldigst skal videreføres. Gi meg mer tvangstatovering av voldtektsmenn! Men plottet tar av det også, og fra og med halvveis er dette god og lesbar krim. Mer, takk.

Jeg kjøpte boken først og fremst fordi den fremprovoserte en interessant reaksjon hos en Aftenposten-skribent, som mente å ane kjønnsforvirring og kapitalistpropaganda. På dette området skuffer Larsson, eller egentlig Aftenposten-skribenten. Det slår meg at Olav Elgvin antagelig hverken leser bøker eller ser film, og derfor har en underlig reaksjon på Larsson’s ikke veldig utradisjonelle krimgrep.

F.eks. er det vanlig (nærmest obligatorisk) i krim at helten tar saken i sine egne hender, uten at det dermed ligger et laissez faire-budskap bak dette. Og når det gjelder Salanders kjønn er det altså et mer interessant spørsmål hvorvidt hun i det hele tatt er et menneske.

For de som likte denne anbefales forøvrig Black Light av Stephen Hunter.

Jeg er en gretten bokleser for tiden. Etter En nødvendig død har jeg lagt bort Richard Sennett’s The Craftsman, fordi han begår de vanlige journalist-tabbene om Linux og Wikipedia, Jack Vance’s The Demon Princes, fordi jeg vet han kan bedre enn uinspirert Batman in space, og nå kom jeg bare 60 sider i Thomas Hylland Eriksen’s Storeulvsyndromet før jeg begynte å bla.

I dette tilfellet skilles bok og leser uten stor bitterhet. Emnet er interessant: Hvordan kan mennesker i verdens rike samfunn finne lykken, og slutte å syte?

Men jeg har vært gjennom dette før, tenkt ca de samme tankene. Og da gjenstår det bare å irritere seg over filleting, som at Eriksen tror at nydarwinisme er en moralfilosofi som forteller oss at vi skal la genenes interesser bestemme, og de forventede sparkene mot kapitalisme og forbrukersamfunn.

Dette er ikke dermed feil bok for alle. Men jeg konkluderte på dette området for noen år siden, ca på følgende måte: Velstand gjør oss ikke lykkelige, men det legger til rette for at du selv kan velge lykke. Dette krever selvinnsikt, bl.a. kjennskap til hedoniske tredemøller og relative lykkebegreper, som Eriksen tar opp, og vilje til utforskning, til å prøve og feile med sitt eget liv.

Dermed er også erfaringene jeg gjør lite verdifulle for andre, fordi de er knyttet til mine evner og egenskaper. Det nærmeste jeg kommer er å anbefale stoikeren Epictetus, (hos Eriksen ikke engang nevnt), men ikke alle er egnet til å få noe ut av ham.

Men hva så? Din lykke, ditt ansvar.

Vi fikk utdelt signerte Jan Mehlum-bøker på jobben før påske. Når noen strekker seg så langt for å anbefale en forfatter til meg så takker jeg alltid ja – sterke bokanbefalinger er alltid verdt å følge. Men etter min forrige norsk krimbok, Jo Nesbø’s Hodejegerne, åpnet jeg En nødvendig død uten forventninger. Det fortjener den heller ikke.

Vi møter en av landets mange enslige snushaner med hund og sympatisk Defekt, (i dette tilfellet lett stamming), og en av landets mange vellykkete forretningsmenn med pen fasade og mørke hemmeligheter. Altså ikke mørke hemmeligheter, han er bare slem mot kona. Politiet bryr seg ikke, men det gjør advokat Svend Foyn.

Det er noe uambisiøst over denne typen krim, med disse forbannet hverdagslige problemene. Det skal være så virkelighetsnært, og dermed blir det også kjedelig. Virkelighetsnært med en bitte liten edge i form av Syrlige Observasjoner:

Damene som trippet rundt i vestibylen var som klippet ut av en amerikansk advokatserie. En norsk utgave av Ally McBeal serverte kaffe mens jeg ventet. Hun var minst like anorektisk som originalen.

Å herregud. Jeg skal skrive en spenningsroman: “Monsteret kom mot oss. Det så ut som monsteret i Alien. Har du sett Alien? Akkurat sånn.”

Etter 50 sider går jeg over til å skumlese. Der har vi mordet ja, så noen forviklinger som trekker hovedpersonen dypere inn i spillet, og til slutt den lille twisten. Sånn. Ferdig. Neste. (Btw, om kollegaen som kjøpte inn Mehlum skulle lese dette: Kan jeg få velge neste år?)