When I began blogging in 2001, the world of political blogs was so small that we all lived together in the same, global blogosphere. Since then we’ve shifted towards national blog communities. There may be hundreds of Norwegians today who blog about politics, and they refer mostly to each other, not to Swedish, German or American bloggers. Blogging has turned inwards. That’s a shame.

I just realized I’ve been covering the Norwegian election for four months without a single word in English. So here’s a quick summary of the upcoming September 14 election, for any foreign readers I still have left:

This election has been about minor nuances within the Nordic model of a capitalist welfare state. Norwegians believe they choose between “socialists”, “social democrats”, “conservatives”, “liberals” and “libertarians”, but none of the relevant parties stray far from the status quo. There’s a good reason for that – Norwegians have it good – but the insularity sometimes reaches absurd levels, such as when Norwegians identify with Barack Obama, whose politics are far to the right of anything that is acceptable in Norway.

My own vote goes to the Progress Party, because it’s somewhat more pro-market, and because it’s less burdened by the centrist consensus. They’re reviled in Norway, despite getting a quarter of the vote, and the international press sometimes compare them to right-wing extremists. Don’t believe it. They just want to limit immigration a bit. They’re not Thatcherites either. But they could trigger genuine political change in the long run.

Aller siste partivurdering i blåbloggen på dagbladet.no: Fremskrittspartiet – bedre enn sitt rykte.

Fremskrittspartiets politikk er sjelden så ille som de sinteste kritikerne vil ha det til, men det gjør dem ingenting at mange tror det. Som Magnus Marsdal skriver i Frp-koden, har FrP innsett noe menings-, kultur- og makteliten i Oslo ikke helt klarer å fatte: Mange nordmenn kan ikke fordra dem.

FrP har forstått at det er ikke så farlig å bli utskjelt. Det som teller er hvem du blir utskjelt av. SV: Flott. Lederskribenter: Flottere. Kustnere: Flottest. Derav valgkampstrategien.

Dette er en strategi med begrensninger, fordi det tross alt er en stor del av befolkningen som avskyr standpunktene FrP markerer seg på. Men det er også en trygg strategi. Når du møter en FrP-velger møter du gjerne noen som i årevis har blitt ledd av, sett stygt på, og blitt kategorisert med det verste som finnes av politiske og kulturelle merkelapper. Og fremdeles stemmer de FrP.

FrP-velgere er for værbitte til å la seg skremme av skråsikre synsere. En del sympatisører feiger ut i siste liten, men kjernen vokser fra valg til valg. Før eller senere ender det i regjering.

Les resten.

Les også Hjorthen og Mihoe.

Og med det var valget over. Ja .. vi må jo avholde det også da. Finne ut om noen vinner.

Politiske kommentatorer i norske medier har en merkelig tradisjon. De nekter å avsløre hvilke partier de eventuelt sympatiserer med.

Kommentatorer i det norske bloggmiljøet er i ferd med å bygge opp en annen merkelig tradisjon. De sier gjerne hvem de stemmer på, men de vil ikke si hva de heter.

For meg er dette to sider av samme sak. Å seile under åpent flagg gjør deg sårbar. Det gjør at andre kan bruke meningene dine mot deg. Men nettop derfor gir det større troverdighet og tyngde.

Å si hvem du stemmer på er å si: – Jeg lar ikke analysene mine bli farget av partipolitiske hensyn, og om dere ikke tror meg kan dere sjekke selv. Her er partiet jeg stemmer på. Her er alt jeg har skrevet. Kontroller alt sammen. Hold meg til en høy standard.

Å skrive under fullt navn er å si: – Alt dette jeg sier på nettet er jeg også villig til å si til kollegene mine, til vennene mine, og til familien min. Jeg bruker ikke nettet som utløp for et indre raseri som jeg skjuler for alle rundt meg. Jeg er en borger som deltar i samfunnslivet.

Vi skal ikke ha en heksejakt mot de som vil holde partitilhørighet og navn skjult. Noen har gode grunner til å gjøre det. Men jeg vil at dette skal være unntaket. Det vil være sunnere enn at alle går rundt med disse hemmelighetene.

Ny partivurdering i blåbloggen på dagbladet.no: Arbeiderpartiet – partiet som gjorde seg selv overflødig.

Hvorfor stemmer folk Arbeiderpartiet? Spørsmålet er ikke ment retorisk. I denne serien med partivurderinger har jeg forsøkt å spørre meg selv hva som skal til for at jeg selv skulle stemt de ulike partiene. Det er forbausende lett. Hadde jeg hatt andre verdier, et annet verdensbilde, så kunne stemmen gått til KrF, eller SV, eller Senterpartiet.

Men hvilke verdier og hvilket verdensbilde ligger bak en stemme til Arbeiderpartiet? Se det var vanskeligere.

Jeg lander til sist på trygghet. Du kan stole på Arbeiderpartiet. De har bygget landet vårt slik det er i dag, og selv om vi har blitt mer markedsliberale med årene, har Arbeiderpartiet blitt med på veien, sjelden ute av regjering lenger enn en stortingsperiode.

Arbeiderpartiet oppleves trygt fordi det ikke er de andre partiene. Det er ikke SV, med sine litt virkelighetsfjerne idealer. Det er ikke et av de borgerlige partiene, med deres snakk om reformer og marked. Og det er iallefall ikke FrP.

Les resten.

Se også Mihoe og Hjorthen om Ap.

Dagbladet.no har dessuten fått to nye valgbloggere siden sist: Halvor Elvik og Vampus.

Jeg tok en tur innom et bloggtreff på Høyres Hus i dag. Kåre Willoch og Torbjørn Røe Isaksen snakket og svarte på spørsmål. Mens Willoch åpnet med å oppsummere Høyres historie illustrerte Isaksen bilismens fallitt ved å bli sittende fast i kø og komme for sent.

Det ble servert pizza og brus mens Willoch snakket, noe jeg kanskje ville trodd stred med det konservative dannelsesbegrepet, samtidig som det illustrerer samarbeidsviljen med FrP.

Etter å ha hørt om alt det gode Willoch mener Høyre har utrettet i 125 år, spurte jeg om det var noen viktige saker i norsk historie hvor Høyre hadde stått på feil side. Willoch svarte at de stod for dårlig økonomisk politikk på 1920-tallet, og Isaksen trakk fram Høyres motstand mot stemmerett for kvinner. Begge snakket seg kjapt tilbake til å skryte av partiet. Tilgivelig nok.

Etterpå hadde jeg en interessant prat med Isaksen om Fremskrittspartiet fremvekst. Han mente at det er en myte at FrP representerer et generelt folkelig opprør mot kultur- og makteliten, slik Magnus Marsdal hevder i FrP-koden, og at det hovedsaklig er innvandringsspørsmålet de har fått velgere på.

Jeg er ikke overbevist, men det er en interessant tanke: Er det forsket på dette? Er det mulig at FrP har bommet med anti-elitismen sin, og at ingen bryr seg om papirkulekasterne? Jeg tror FrP har ganske god innsikt i hvorfor folk stemmer på dem. Men jeg vil gjerne se tallene.

Ny partivurdering i blåbloggen på dagbladet.no: Høyre – et punkt midtveis mellom andres ideer.

Høyre blir skvist. De skvises av Arbeiderpartiet, som har blitt et kapitalismevennlig administrasjonsparti, og de skvises av Fremskrittspartiet, som er mer markedsliberale og flinkere høyrepopulister.

Høyre sitter igjen med ansvarlighet. Det skal de ha. Når jeg hører “ansvarlig”, tenker jeg på Erna Solberg. Men jeg tenker også på Jens Stoltenberg.

Da jeg i sommer gikk gjennom partiene på høyresiden sak for sak for å finne et å stemme på, fant jeg ikke en eneste sak hvor Høyre begeistret meg. Ingen saker hvor jeg kunne si “ja det er dette jeg står for selv”. De ligger litt i mellom. Hverken kaldt eller varmt.

Dette er en farlig posisjon å være i. Vi ser klart i dag at det er bedre for et opposisjonsparti å være forhatt enn å bli møtt med lunken aksept.

Det blåser hardere rundt FrP, men det har gitt dem værbitte velgere som er entusiastiske for hele eller deler av partiprogrammet. Hvem er entusiastiske for Høyre?

Les resten.

Les også Mihoe og Hjorthen.

Ny partivurdering i blåbloggen på dagbladet.no: Senterpartiet – norske bønder først.

Av alle våre relevante partier er det Senterpartiet jeg har mest fordommer mot. La meg bare lufte disse fordommene med en gang: Det er på grunn av landbrukspolitikken, som sier at vi skal beskytte norske bønder med subsidier og tollmurer slik at de slipper å konkurrere med bønder i fattige land.

Denne politikken sier at det er viktigere å gjøre bøndene i et av verdens rikeste land enda rikere, enn det er å gi verdens fattige en mulighet til å komme seg ut av fattigdommen. Dette provoserer meg.

Jeg er klar over at hverken Senterpartiet eller Norge er alene om denne politikken, og at fra deres perspektiv gjør de ikke noe umoralsk: Når du hindrer noen fra et fattig land i å selge mat til Norge så gjør du dem egentlig en tjeneste. Og om samvittigheten tynger, kan en jo bare øke bistandsbudsjettene.

Men la oss snu på det, og spørre hva en norsk bonde ville foretrekke, om det var vi som var fattige: Innpass i et nytt utenlandsk marked, eller bistandsmidler til den norske stat, som de selv neppe ser noe til?

Les resten, og se også Mihoes Senterparti-vurdering.

En av sakene hvor jeg står FrP nært er i kulturspørsmål. Selg og del opp NRK. Kutt ned offentlig støtte til kunst og kultur.

La meg presisere: Det er helt greit at en kommune støtter en lokal festival eller et arrangement. I blant må det også være greit med en satsning på nasjonalt nivå. Spesielt må man være forsiktig i begynnelsen, fordi vi har et kulturliv som har gjort seg avhengig av offentlig støtte. Poenget er ikke å drepe kulturlivet, bare å lære det å stå på egne ben.

Men det er ikke greit når staten sier at denne forfatteren og denne kunstarten skal vi gi penger til.

Subsidieforkjemperne har to argumenter: Kvalitet og bredde. Men en offentlig kvalitetsvurdering må enten bli subjektiv eller konservativ. Og bredden blir i praksis ganske smal. Noen heldige plukkes ut, andre overses.

Det imponerer meg derfor lite når norske kunstnere lar seg bruke av regjeringen til å lansere en kulturkamp mot FrP. Tanken ser ut til å være: “Jeg er flink, og jeg har fått penger fra staten. Derfor er kultursubsidier viktig.”

Og joda, flere av dem er nok flinke. Det sier seg selv at når kulturlivet i et land gjør seg avhengig av statsstøtte, så vil man etterhvert få mange dyktige kunstnere som nådde toppen fordi de fikk penger. Men det betyr ikke at politikken er riktig, bare at det finnes noen kunstnere som har nytt godt av den.

Og det har temmet dem såpass at de gladelig bidrar til en kampanjenettside for å gjenvelge regjeringen.

Ny partivurdering i blåbloggen på dagbladet.no: KrF – nå med enda flere verdier.

Flere europeiske land har hatt store kristeligdemokratiske partier på høyresiden, partier som har dominert politikken gjennom årtier. Norge har bare Kristelig Folkeparti. Men forholdene tatt i betraktning har de gjort det bra, med god oppslutning på 90-tallet og to Bondevik-regjeringer. KrF er små, men de er ypperlig plassert.

KrF kaller seg et verdiparti. Ordet “verdi” har en bismak for meg. Mener de at andre ikke har verdier? Saken er vel heller at vi har andre verdier.

Ordet er tåkete. Ingen sier “bekjempelse av fattigdom er et viktig verdispørsmål for meg”. Man sier at det er riktig. Fri abort er riktig fordi det gir kvinner frihet, eller det er galt fordi det er drap, alt etter hvor du står. Å også kalle det et verdispørsmål er overflødig.

Men det ville ikke klinge like bra om KrF kalte seg et parti som er for det som er riktig og er mot det som er galt.

Les resten, og Mihoe og Hjorthen om samme parti.

Dagbladet har forøvrig fått med seg to nye valgbloggere siden sist: Per Aage Pleym Christensen og Fredrik Mellem, begge ypperlige valg.

TV2 har ikke fått med seg at Siv Jensen umulig kan bli statsminister etter valget. Alle sier så, men likefullt sitter hun der i statsministerduell med Jens Stoltenberg.

Og hun gjør det bra. Jeg tror ikke jeg sier ikke det fordi jeg planlegger å stemme FrP. Stemmen min er halvhjertet. Ikke usikker, men basert på et kompromiss mellom saker, hvor formuleringsevnen til partilederen ikke er en bevisst faktor.

Men fra et TV-debatt-perspektiv er det ingen tvil om hvem som er på offensiven her, hvem som fremstår som et friskt alternativ til det samme gamle. Mye av det har med innrammingen å gjøre. TV2 har vært snille mot FrP. De reduserer partifloraen til de to store, og da framstår FrP som det klare alternativet til regjeringen.

Riktignok avholdes TV2′s neste statsministerduell med Erna Solberg, men til den tredje og siste duellen inviterer de “den partilederen som ligger best an på siste meningsmåling”. Altså Siv Jensen. Til tross for at alle vet at hun ikke kan bli statsminister.

Kanskje har “alle” rett. Jeg vet ingen grunn til at de skal ta feil. Men det er noe som ikke klinger helt riktig. Er det så merkelig at det største opposisjonspartiet tar over også statsministerstolen om Stoltenberg-regjeringen må gå? Det er noe med den selvsikre tonen som får meg til å tenke at selv om kommentatorene kanskje har rett, så gjør de noe feil. “Jovisst har FrP vunnet valget, men la oss nå slutte å tøyse: De kan selvsagt ikke få lov til å styre.”

Vi får se.