Ny partivurdering i blåbloggen på dagbladet.no: Mikropartiene – kjerringene mot strømmen.

Bak den grå merkelappen “andre” gjemmer det seg viktige demokratiske prosesser. Når velgerne ikke lenger stoler på noen av de store partiene, kan de opprette sitt eget. Som regel blir det ikke noe av. Som regel blir disse partiene et fåfengt protestrop fra ekstremister og snevre enkeltsakbevegelser.

Men prosessen er viktig, og vi bør ikke for lett le av mikropartiene. Alle partier starter med noen få personer som brenner for noe ingen andre bryr seg om. I blant blir det noe av.

Resten kjemper tapte saker. Men jeg har respekt for disse kjerringene mot strømmen. Det er noe vakkert med noen som ser på samfunnet rundt seg, og sier: “Dere tar feil, alle sammen. Nå går jeg min egen vei, og så er det bare å følge etter når dere innser at jeg har rett.”

Er det bortkastet å stemme på dem? Ja, hvis du tenker i forhold til Stortingsrepresentanter og regjering. Nei, hvis du tenker i forhold til å introdusere nye stemmer i norsk politikk. Det er ikke mye som skal til. Det er uansett lite sannsynlig at din stemme avgjør et mandat, så du kan like gjerne stemme på en sak du tror på.

Les resten. Se også Mihoes bidrag.

Ny partivurdering i blåbloggen: SV – sosialisme er ikke hva det var.

Husker du hvordan høyresiden for fire år siden var redd for “sosialistene”, og for hva som ville skje hvis sosialistene kom til makten? Ting har endret seg. I dag er det ingen som antyder at SV vil innføre proletariatets diktatur i Norge. Kristin Halvorsen har vært finansminister i fire år. Dovre har ikke falt, og vi er fremdeles en kapitalistisk velferdsstat.

Høyresiden er nok både litt lettet, og litt snurt fordi de ikke kan mane sosialistspøkelset i årets valgkamp. Men SV har vel også et dilemma? Er de ingenting mer enn Arbeiderpartiets idealistiske lillesøster?

Les resten

Se også Mihoe og Hjorthen.

Hver uke fram mot valget skal jeg, Mihoe og Hjorthen vurdere de ulike partiene for dagbladet.no, gjennom henholdsvis blå, røde og tvilende briller.

Først ut er Venstre. Her er mitt bidrag: Venstre – den smarteste eleven i klassen. Og her er Mihoes og Hjorthens. Neste uke: SV.

Og jeg som trodde jeg kunne slutte å skrive om valget, nå som jeg hadde bestemt meg.

Et parti som dessverre må utelates fra dekningen av rent tekniske årsaker, (det ble stiftet i forgårs på et utested, og stiller ikke i noen fylker), er Astrid Melands parti Grått, med mottoet: Grått – det vil helst gå godt. Partiet står for å ta det helt med ro, for det går nok bra uansett. Initiativet berømmes, og jeg ønsker dem alt vel i kommunestyre- og fylkestingvalget i 2011.

Jeg dras mellom den sosialliberale siden av Venstre og den markedsliberale siden av Fremskrittspartiet. Når stemmen min i år nok går til FrP er det bl.a. fordi jeg er enig med dem i mange saker, flere enn jeg var klar over før jeg begynte denne gjennomgangen. Dette er ikke de sakene som får oppmerksomhet, men de er viktige for meg.

Det som til sist avgjør drakampen er at Venstre nekter å sitte i regjering med FrP. Venstres kompromissløse holdning til Fremskrittspartiet og alt dens vesen provoserer meg. Venstrefolk forteller meg alltid hvor lang avstanden er, men jeg er beviset på det motsatte.

Høyre står nølende sånn midt i mellom. Jeg ble skuffet over deres forrige regjeringsperiode, og jeg har ikke funnet en eneste sak hvor Høyre gjør meg entusiastisk. Høyre må finne seg selv.

Det vil være sunt for Norge å få outsider-partiet FrP i regjering. FrP er en koalisjon av de som i flere tiår har stått utenfor norsk politikk. Det er en merkelig, rotete, stygg koalisjon, men på sitt verste er de ikke så farlige som motstanderne vil ha det til, og på sitt beste har de interessante tenkere og nye ideer. Norsk politikk trenger nye markedsliberale ideer, og den trenger å få et uhysterisk forhold til sin egen befolkning.

Derfor stemmer jeg nok FrP. Jeg gjør det uten å unskylde islamfrykten deres, og jeg gjør det vel vitende om at min stemme i Oslo kan hjelpe kristenkonservative Sylvi Listhaug inn på Stortinget. Politikk handler om skitne kompromisser. Dette er mitt.

Jeg har de siste månedene gått gjennom partiene sak for sak for å finne ut hvem jeg skal stemme på. Fremgangsmåten har vært at jeg først formulerer hva jeg selv står for, og deretter finner ut hva partiene sier om dette i partiprogrammene. I blant har jeg blitt overrasket over hvem jeg landet på.

De aktuelle partiene har vært Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet. De uaktuelle partiene har jeg ignorert, noe jeg synes andre politikkbloggere også kunne gjøre i blant. Fortell hva dere er for, ikke bare hvem dere er mot.

Status så langt er:

Miljøvern – Venstre, og få gjerne kjernekraftverk med i programmet også
Samferdsel – Venstre, fordi bilpendling i storby er irrasjonelt
Narkotika – Ingen, måtte våre etterkommere tilgi oss
Kultur – Fremskrittspartiet, la oss fjerne pengene og se hva som skjer
Utenrikspolitikk – Høyre, men vi er og forblir et irrelevant land
Skole – Fremskrittspartiet, fordi vi trenger eksperimentering og valgfrihet
Innvandring/integrering/islam – Splittet mellom Høyre, uten entusiasme, og virkelighetsfjern PK-drøm
Helse – Fremskrittspartiet, fordi privat-ansatte leger ikke er slemme
Skatt og økonomi – Fremskrittspartiet, fordi vi har en forvokst Kjekt å ha-stat

Det er flere saker jeg kunne gått gjennom, men jeg tror det er på tide å ta en avgjørelse. Hvem blir det, og hvorfor? Prioriterer jeg det sosialliberale i Venstre eller det markedsliberale i FrP, eller går jeg balansegang med Høyre? Følg med!

Jeg vil ikke ha skattelette for meg selv. Jeg tjener over gjennomsnittet, og har nok til mine behov. Det blir merkelig når, desto mer folk tjener, desto mer opptatt blir de av å redusere skatten sin. De som trenger skattelette er jo de med middels eller lav inntekt, og huslån og familie.

Man bør ikke ta pengene til folk uten å ha en veldig god grunn for det. Staten drives i dag etter Kjekt å ha-prinsippet. La oss iallefall kutte bort de mindre viktige offentlige utgiftspostene, og gi disse pengene tilbake til innbyggerne. Det er f.eks. 12 milliarder å hente i å oppheve jordbruksavtalen.

Samtidig bør vi effektivisere de nødvendige utgiftspostene. Staten er et tungrodd firma, og som eiere bør vi stille krav til hvordan den løser oppgavene vi gir den.

Ut over dette er jeg mer opptatt av ryddig skatt enn av lav skatt. La oss forenkle skattesystemet. Skattesatsen behøver ikke være flat, men jeg vil fjerne alle særunntak og særavgifter. Dette vil det bli bråk av, men det burde være et langsiktig mål.

Venstre bryr seg lite om skatteletter. Høyre og FrP står for mye av det samme, ikke så langt fra meg. Forskjellen mellom dem er at FrP vil bruke mer oljepenger, noe jeg ikke har noen mening om. Men Høyre gjorde bare småjusteringer på dette området sist de satt i regjering. Da hjelper ikke gode prinsipper. Andre folk må til. I denne saken lander jeg derfor på:
Tidligere i denne serien: Uaktuelle partier, miljøvern, samferdsel, narkotika, kultur, utenrikspolitikk, skole, innvandring/integrering/Islam og helse.