Category Archives: Opinions

The Obama peace prize – attempt 2

While the world scratches its heads, and the Obama administration tries to find a way to diffuse the bomb the Nobel Committee has thorbjorned at them, and I and many other Norwegians will try to pretend that we’re Swedes for the next couple of months, some Norwegian pundits are cautiously positive, praising the choice as risky and bold.

Okay. Yes, this is a “bold” choice. And it will be interesting to see what effect it might have.

It would also be bold and interesting if Thorbjørn Jagland were to deliver the prize while wearing a pointy hat that said “Hogwarts Sorting Hat” on it. What would happen? Let’s find out!

But it would be stupid. And people would laugh and/or hide their faces in embarassment. And if someone were to say that it isn’t stupid, that it’s actually risky and bold, we would look at them and realize that there’s a disconnect between them and the world most people live in.

So we might want to do something about that disconnect. Or .. we could just pretend this never happened. I’m leaning towards the second alternative.

Btw, my favorite reaction to the Obama peace prize came from a comment on John Scalzi’s blog:

“All you Hugo aspirants better hope he doesn’t have something cooking for NaNoWriMo.”

An in-depth analysis of the significance of the Barack Obama peace prize

Well this is awkward.

Eh.

I .. uh.

Okay, look – I’m not really Norwegian. Did I say I was? I’m from .. Sweden. Yes, Sweden. Or Denmark. Never mind where. I don’t know this “Torbjørn Jagland” of whom you speak. Never heard of him. Or this “Nobel Committee”. Oslo, you say? Yes I’ve heard of Oslo. Somewhere near Iceland?

I need to go .. and .. do that thing now. Yes. In that city where I live, which isn’t Oslo.

Bedre kulturer skryter ikke av at de er det

Majoran Vivekananthan skriver i Minerva at nyrasisme, et ord han nylig har funnet på, blant annet er å si at noen kulturer er bedre enn andre. Det var jo voldsomt. Betyr det at ingen kulturer, hverken historiske, nåværende eller hypotetiske, er så mye som bittelitt bedre enn noen andre? Det blir absurd.

Det finnes derimot en svak måte å formulere den samme tanken på, som jeg liker bedre. Det er at det skal mye til før én kultur er bedre enn andre på alle områder. Sånn sett er kulturer litt som mennesker. Ingen er best på alt. De fleste har noe å lære av andre.

En annen måte kulturer er som mennesker på er at de er bedre når de er ydmyke og selvkritiske. Da er det lettere for andre å tåle dem, og bare slik kan de også forbedre seg selv. Derfor liker jeg dårlig de som skryter av hvor stor og flott deres egen kultur er. Om den er det, blir den enda bedre av å ikke snakke for høyt om det.

Ydmykhet er ikke det samme som å ha dårlig selvtillit, som når noen tror at alt som tilhører deres egen kultur er noe dritt. Ydmykhet er heller ikke det samme som å ikke stå for noe. Men i reaksjonen mot kulturrelativismen er det mange som begynner å bli fryktelig selvgode.

Et tankeeksperiment: Hvis du skulle overbevise utenforstående om hvor flott norsk kultur er kun med handlinger, ikke ord, hvordan ville du gjøre det?

Verdien av brutale debatter

Jeg skal ikke ta debatten om intervjumetodene i et TV-program som ikke engang er sendt ennå, men det er et premiss der jeg ikke er enig i: At det er useriøst å konfrontere noen hardt med hva de står for, og hvorfor de gjør det. At gode debatter alltid er lavmælte.

Det finnes to verdifulle måter å føre en debatt på. Den ene er at du lytter på motparten, og forsøker å forstå hvordan verden ser ut fra deres perspektiv. Den andre er at du angriper motparten med alt du har, for å finne svake punkter i tankegangen deres – og din egen.

Den første passer godt når folk ikke forstår hverandre, når en debatt er fastlåst i fordommer og sinne. Derfor brukte jeg den tilnærmingen mye i blåbloggen før valget. Målet var å forstå, og formidle forståelsen.

Den andre passer godt når du virkelig vil til bunns i en sak, og er spesielt nødvendig når en debatt er fastlåst i konsensus og høflighet. Da gjelder det å presse motparten på alle punkter, belyse tåkeprat og inkonsistens. Slike debatter går ofte forbausende dypt: Ned til grunnfjellet for hva vi tror, og hvorfor vi tror det.

Dette fungerer best når den som angriper selv ikke er skråsikker. Hensikten er ikke å overbevise, men å belyse og avsløre.

Vi trenger begge tilnærmingene, i balanse. Gruppeklem og boksekamp. I Norge har vi nok ofte for mye av det første. Da trenger man en real boksekamp – mellom tykkhudete folk som ikke tar aggresjonen med seg ut av ringen.

Regjeringen må si nei til datalagringsdirektivet

I morgen møtes regjeringspartiene for å bli enige om hva de skal gjøre de neste fire årene. I den anledning gjenopplives sommerens bloggaksjonen mot innføring av EU’s datalagringsdirektiv.

Les hele oppropet hos Liberaleren.

Her er det jeg skrev om dette i sommer.

Som jeg fryktet klarte Arbeiderpartiet da å kvele debatten, ved å si minst mulig om den. Aksjonen illustrer dermed tre ting:

- Når bloggere står sammen kan de få mye oppmerksomhet innad i bloggmiljøet, men ikke nødvendigvis mer enn det. Det lengste dette kom ut over bloggmiljøet var vel artiklene til Magnus Blaker i Nettavisen.
- Arbeiderpartiet er ikke mer idealistiske enn at de hysjer ned viktige debatter de ikke ser seg tjent med å ta.
- De som setter dagsorden i de etablerte mediene syntes ikke dette var en viktig sak, og lot derfor Ap slippe unna med dette.

Det gjør det spesielt viktig at bloggerne snart finner ut av hvordan vi selv kan sette dagsorden. Jeg tror det er godt mulig vi taper denne saken. I såfall kan det kanskje være den oppvekkeren vi trenger for å ta utfordringen seriøst? Når mediene ikke makter å fange opp viktige debatter har demokratiet vårt et problem.

Men journalister og kommentatorer som ikke gjorde jobben sin før valget, har altså nå en ny sjanse.

Hva ville du stemt i det tyske valget?

I dag er det føderalt valg i Tyskland. Akkurat som foran det norske valget kan tyske velgere ta valgtester på nettet. RTL har laget en på engelsk. Så nå kan vi altså alle finne ut hvor vi hører hjemme i tysk politikk.

Ta den her.

Selv havner jeg på Freie Demokratische Partei (FDP), som Wikipedia beskriver som “liberal, pro-business” og “marked by skepticism of public intervention and of socialist as well as socially conservative policies”.

Jeg har aldri hørt om dem. Men det høres ikke så dumt ut. De framstår litt som den tyske motsatsen til Venstre, bare langt mer markedsliberalt. Et eksempel til etterfølgelse.

Nå må jeg finne noen andre slike tester. Dette er jo den perfekte nøkkelen til å forstå politikk i andre land.

Link via politikk.biz.

Smålige FrP, stormannsgale Venstre

Det jeg vil huske klarest fra valgnatta i går er skadefryden på FrPs valgvake over Venstres dårlige resultat. Det var smålig av Carl I. Hagen å glede seg over at Lars Sponheim forsvant ut av Stortinget, og går av som partileder.

Det var også smålig av Lars Sponheim å gjøre FrP til hovedfienden i valgkampen. Eventuelt var det stormannsgalskap å drive valgkamp som om det finnes et tredje alternativ i sentrum.

Et lite Venstre kan aldri ha noen annen rolle enn å bruke vippeposisjonen sin til å få gjennom viktige enkeltsaker. Nekter de totalt å samarbeide i den ene eller andre retningen, kan de ikke ha den rollen. De må altså enten samarbeide med de store partiene, om ikke annet ved å støtte en regjering, eller de må selv bli et storparti.

Kanskje kan Venstre bli stort igjen. Jeg stemte nesten på dem, og jeg tror at det ligger et storparti i Venstre og venter på å våkne. Den dagen kan de behandle FrP som de ønsker. Kanskje vil jeg til og med støtte dem i det. Men det er langt dit.

Jeg har to tips til Venstres kommende ledelse: 1) Kom dere over FrP-nevrosen. Lov i det minste at dere ikke oppløfter den til valgkampstratregi. 2) Gå i markedsliberal retning. Norge trenger et ekte liberalt parti. Høyre er bare et default-valg, og FrP har for mye anti-liberalt.

Og om svaret er nei i begge tilfeller vil jeg oppfordre den siste som forlater Venstres hus til å slukke lyset når de går.

Oppsummering i blåbloggen

Jeg har lagt ut en oppsummering av valgkampen i blåbloggen – en fortsettelse av gårsdagens innlegg:

Vi har i dag et tomrom i valgdekningen, mellom skråsikre partiuttalelser og innholdsløse analyser fra de faste fortolkerne. Velgere blir ikke konfrontert med gjennomtenkte politiske ideer. Mediene våger ikke å mene noe og introdusere saker og ideer, eller de gjør det kun på fordekte måter.

Dette bør kommentatorene ha i tankene når de nå konkluderer med at dette har vært en kjedelig valgkamp. Selvsagt blir det kjedelig når alle vil tolke, og ingen vil innta et standpunkt. Politikerne gjør sin jobb, ved å gjenta sine talking points. Men gjør mediene sin jobb?

Les resten.

Hovedbudskap: Misfornøyd med hvordan mediene dekker valgkamp og politikk? Gjør noe med det!

Bloggerne tviler seg til valgurnene

Når vi leser de valgvurderingene norske bloggere har lagt ut i det siste ser vi hva samfunnsdebatten går glipp av, når kommentatorene ikke vil røpe sine partipolitiske sympatier.

Abre har ikke bestemt seg helt, men dras mellom SV, Ap, Venstre og Miljøpartiet De Grønne.

Virrvarr har brutt med Rødt, men ender opp med å stemme på dem allikevel.

Det gjør Esquil også, hovedsaklig pga Afghanistan-krigen.

Og Pleym stemmer Venstre, hvor han havnet etter å ha mistet troen på FrP. Liberaleren-kollega Bjørn Magne Solvik stemmer derimot Høyre, og Mosfjell DLF.

Det som skinner igjennom i disse tekstene – og i det Mihoe, Hjorthen og jeg har skrevet på dagbladet.no – er hvor normalt og sunt det er å tvile. Ingen er skråsikre på valget de eventuelt har gjort. Alle har gjort kompromisser, og begrunnelsene de leverer belyser norsk politikk på interessante måter.

Når kommentatorene i de etablerte mediene nekter å levere slike analyser, er det kun de skråsikre vi får høre fra. Partitalsmenn og andre aktivister, som først og fremst har som jobb å selge et budskap, ikke å tenke. Velgerne kan få inntrykk av at skråsikkerhet er et ideal. At desto mer opplyst du er om politikk, desto sikrere blir du på at ett parti sitter på alle svarene.

Jeg tror det ofte er omvendt. Iallefall trenger vi de perspektivene også. Og de får du i dag kun fra bloggere.