Jeg har lagt ut artikkelen min fra Internasjonal Politikk 1/2012, et stykke blogghistorie om krigsbloggerne på 00-tallet.

På begynnelsen av 2000-tallet gjorde den nye bloggteknologien at mennesker som normalt har begrenset adgang til tradisjonelle medier, fikk mulighet til å enkelt bygge opp sine egne, alternative medier på nettet. En gruppe som spesielt omfavnet denne teknologien, var politisk interesserte mennesker som var misfornøyde med vinklingene i tradisjonelle medier. Terrorangrepene 11. september 2001 utgjorde startskuddet for det første større miljøet av politiske bloggere.

Miljøet som vokste frem i årene etter var primært amerikansk, men hadde et internasjonalt ambisjonsnivå, og avleggere i mange land, også Norge. Skribentene i denne første bølgen av politiske bloggere var i overvekt sympatiske til krigen mot terror, og Bush-administrasjonen generelt, og plasserte seg til høyre for det de opplevde som en venstredominans i de etablerte mediene. Mange identifiserte seg i starten som “krigsbloggere”, dvs. bloggere som skrev om krigen mot terror, men som samtidig heller ikke var redde for å uttrykke støtte til den.

Les resten her.

Samtiden har lagt artikkelen min fra nr 4/11 på nett:

Kort tid etter at identiteten til gjerningsmannen bak terrorangrepene i Oslo og på Utøya 22. juli 2011 ble kjent, kunne vi lese kommentarene Anders Behring Breivik hadde skrevet på blogger, og manifestet han hadde lappet sammen.

Det første som slo meg da jeg begynte å lese, var tonen: Selv i kommentarene på Document.no, hvor han tydeligvis dempet seg selv for å innynde seg hos redaksjonen, aner du konturene av amatørallviteren, det ivrige hverdagsmennesket som har funnet svaret på alle spørsmål. Det kan jeg knapt fordømme ham for, siden jeg er en slik selv.

Les resten hos samtiden.no.

Har skrevet en artikkel om moralsk fordømmelse, ytringsfrihet og intoleranse.

Hvis du har dårlig tid, les VG-versjonen.

Hvis du har mer tid, les originalen hos Minerva.

Hvis du har hele kvelden, les i tillegg alle de 90+ kommentarene hos Minerva, som dekker mye interessant, bl.a. om “rasisme” i det hele tatt er et meningsfullt begrep, og et svar fra Dag Herbjørnsrud som opplevde seg misforstått.

Jeg skriver om de historiske parallellene mellom Document.no og den gamle SF-avisa Orientering.

En parallell betyr altså ikke at situasjonene er identiske, men at det å bruke den ene til å belyse den andre øker vår forståelse av begge. Ikke minst bedrer det på perspektivet. Når man står midt oppi den politiske debatten er det lett å glemme at flere av de evige, urokkelige sannhetene bare er en generasjon eller to gamle. (Selv Orientering var israelsvenner frem til slutten av 60-tallet, da de skiftet linje under press fra ml’erne.) Landskapet endrer seg, og plutselig blir den første den siste, og den siste den første.

Paralleller som dette forteller oss ingenting om hva som kommer til å skje, men de sier noe om mulighetsrommet, og de forteller oss både at det politiske landskapet kan endre seg raskere enn vi tror, samtidig som den underliggende dynamikken i politikken kan forbli den samme selv når alt tilsynelatende har endret seg.

Les resten hos, nettop, Document.

Jeg har en artikkel hos Minerva og Aftenposten om lesehestens dilemma, og hvordan amatører skal forholde seg til fagfelt de ikke er eksperter på selv:

Jeg har nemlig et dilemma. Jeg elsker bøker, (jeg drømmer om å gjøre som Onkel Skrue – fylle en hel binge og bade i dem), og leser flere enn de fleste. Men det er vanskelig å rekke mer enn 1,5-2 bøker i uka, og når det er mange uforutsette aktiviteter, kommer jeg fort ned i 1.

Og det er tross alt ikke så mange bøker. I innkjøpslisten min på Amazon ligger det over 100. Så jeg må velge. Skal jeg bruke tid på en bok noen anbefaler, eller ikke? Hvilke anbefalinger skal jeg stole på?

Les resten hos Aftenposten.

På tirsdag deltok jeg på lanseringen av det nyeste nummeret av Minerva. Aftenposten har lagt ut en versjon av innlegget jeg holdt, om muligheten for en god nasjonalisme:

Kort tid etter 22. juli sa Thorbjørn Jagland at terrorangrepet viste at «den gamle lærdom gjelder: All nasjonalisme kommer fra noe dårlig, og fører til noe dårlig». Nasjonalisme ble en gang sett på som grunnmuren i det norske demokratiet, men har kommet til å bety noe utelukkende negativt. «Nasjonalist» brukes nærmest som et annet ord for «høyreekstrem».

Men hva om nasjonalismen ikke er god eller dårlig i seg selv, men avhengig av hva vi fyller den med?

Les resten hos Aftenposten.

Jeg skriver hos Document at tross alt vi i norsk politikk er uenige om, er de fleste av oss enige om det viktigste: At problemene vi ser i samfunnet må løses innenfor, ikke utenfor demokratiet.

Den beste oppsummeringen av debatten etter 22/7 er at alle har fortsatt å snakke om det samme etter terrorangrepet som de snakket om før, bare enda ivrigere, og med kraftigere skyts. Det gjelder nok meg også. Det er som om vi tidligere har slåss med hverandre med nevene, og så deler noen ut kniver til alle sammen, og vi fortsetter som før uten å innse at innsatsen nå har blitt høyere. Det ender ikke i blåveis lenger, men i blod.

Les resten hos Document.

Det er trist å se hvordan Frp og Ap/AUF går i strupen på hverandre, som de har gjort de siste dagene. Ikke glem at dette er to av de uttalte målene til Anders Behring Breivik, som han beskriver i dagbokseksjonen i manifestet sitt: Å øke konfliktnivået og mistilliten i Norge generelt, og å ødelegge Frp, slik at deres velgere mister troen på demokratiet slik han selv har gjort.

Vær litt runde i kantene, vær så snill. Frp bør tilgi Ap noen slurvete utspill om farlige tanker – det er de som er de faktiske ofrene for sommerens terrorangrep. Frp kan gjenvinne omdømmet og velgerne sine, men ingenting kan gi Ap ungdommene sine tilbake.

På samme måte bør Ap unngå fristelsen til å koble terrorangrepet til retorikken til Frp. De bør heller konsentrere seg om de virkelige islamhatende ekstremistene, som har kun forakt til overs for moderate innvandringskritikere, som de aller fleste i Frp er. Ap og Frp har en felles fiende her: Et lite miljø av ekstremister som drømmer om et Europa fritt for muslimer, og har mistet troen på demokratiske løsninger. Som Frp-velger selv føler jeg at jeg står nærmere Ap enn disse ekstremistene. La oss fortsette å krangle, men være enige om at den viktigste grensen, den står begge disse partiene på riktig side av.

(Aftenposten, 25/11/2011)

Liberaleren har stilt meg noen spørsmål om hvordan det står til med bloggmiljøet i Norge, og jeg har svart at hele spørsmålet er litt meningsløst. Blogg har blitt bare en av flere publiseringsteknologier, og selve teknologien er ikke interessant i seg selv.