Nettavisen har analysert de nasjonale prøvene og funnet ut at private skoler gjør det best i engelsk.

Det er morsomt å se leserkommentarene: Jammen, det er ikke så enkelt allikevel, fordi ..

Selvsagt er det ikke så enkelt. Det er derfor man trenger å offentliggjøre denne typen data, slik at vi kan analysere dem, og finne ut hva det er som skiller de gode skolene fra de dårlige. Hva er det de beste gjør riktig? Er dette noe resten kan etterligne?

Tilhengere av offentlig skolemonopol kan ikke både påstå at dette er den beste løsningen, og samtidig forsøke å hemmeligholde alle tall som kan brukes til å vurdere påstanden.

Selv tror jeg ikke skoler blir bedre fordi de er private. Men hvis vi skal lære oss hvordan man skal drive gode skoler – for vi er ikke akkurat der ennå – så trenger vi skoler som har frihet til å eksperimentere. Så kan vi vurdere resultatene, og de dårlige skolene kan lære av de gode.

Private skoler er en naturlig del av dette, og frihet til å velge. Men viktigst av alt er å offentliggjøre data om tilstanden på hver enkelt skole. Det virker ganske lite troverdig når noen sier: “Dette er best! Stol på oss! Men vi vil ikke fortelle deg hvordan vi vet at det er slik. Du kunne jo misforstå tallene.”

Hypotese: Offentlig skole er best. Flott, så legg ut alle tallene, og la foreldre velge fritt. Stemmer hypotesen er det ingenting å frykte.

That Fjordman post reminded me of how tempting it is to be a cultural interpreter.

A cultural interpreter is someone who explains their culture to outsiders who know little else about it. This is a powerful role to play. You can be marginal voice inside the culture, but a great authority to people outside it. You can shape the worldview of the outsiders in a way you could only dream of doing with insiders.

A language barrier makes the interpreter particularly powerful, but the barrier can also be that there’s not much information available at all, or that your audience is too lazy to check other sources.

Fjordman, the anti-Muslim version of Johan Galtung, often plays this role in his descriptions of Norway’s descent into a Muslim hellhole. So does the commenter “kritisk borger” when he explains to the readers of Gates of Vienna that “the majority in Norway believes that they are being overtaxed, by unscrupulous politicians”. Which is stupid. But who there is going to contradict him?

I’ve played this game myself, back when I had mostly foreign readers. It frightened me to realize that I could write almost anything about Norway, in an authoritative voice, and nobody would know if it was bullshit. I’ve written a lot of stupid things. I don’t want that power.

Which means: Don’t be fooled by marginal interpreters from other cultures. The reason they’re talking to you may be that you don’t know enough to tell that they’re nuts.

Fjordman writes about me on Gates of Vienna, a blog where people who are afraid of Muslims can come together and talk about their fears. The recent massacre at Fort Hood by a Muslim causes him to remember, and mock, something I once wrote about how to live with the threat of terrorism:

Brave is sitting down calmly on a plane behind a row of suspicious-looking Arabs, ignoring your own fears, because you know those fears are irrational, and because even if there’s a chance that they are terrorists, it is more important to you to preserve an open and tolerant society than to survive this trip.

I don’t always agree with things I’ve written years ago, but I hit this on the head. The context was that passengers had refused to let their airplane take off unless suspicious-looking passengers were thrown out first.

And what I wrote was that, yes, it has happened that passengers who look suspicious actually are terrorists, but it is so unlikely that it is cowardly to cause trouble over it. It’s okay to be afraid, because we’re often afraid for no good reason, but it’s what you do with that fear that defines you.

If what you do is cause some poor guy to miss his airplane just because he has a big beard, then you’re a coward.

This applies elsewhere too. Life can be scary, but you still have to cross the street.

Via Liberaleren: Siv Jensen markerte seg klart for personvernet i landsstyremøtetalen i dag, med motstand mot både offentlige skattelister og EU’s datalagringsdirektiv. Se 37:23 – 41:53, men resten av talen er også interessant. Dette er den siden av FrP jeg liker – partiet som har som hovedmål avbyråkratisere Norge, og bare nevner skumle asylsøkere sånn i forbifarten. Mer av dette.

Associated Press skrev forøvrig om skattelistene i går, og kaller det “Norwegians’ way of keeping up with the Johansens”.

Jeg forstår ikke hvordan noen kan se på måten skattelistene har blitt brukt denne uka og ærlig si at dette er viktig for demokratiet. Det hender sikkert at mediene bruker skattelistene til noe fornuftig. Og kanskje hadde offentlige skattelister en verdi den gangen det krevde litt innsats å få tak i tallene, og hvem som helst ikke kunne leke med det på nettet.

Hvis det var mulig å gå tilbake til slik det var, ville det kanskje vært greit. Men mediene gjør det klart hvert eneste år at vi enten må ha totalt offentlige skattelister med Facebook-integrasjon, eller ingen offentliggjøring i det hele tatt. Det finnes visstnok ingen mellomløsning, hvor dataene er offentlige men brukes forsvarlig. Da er valget lett: Avskaffe skattelistene helt.

Offentlige skattelister er muligens et nyttig verktøy, men det er isåfall et verktøy mediene har misbrukt ved å gjøre privatlivet vårt til underholdning. De fortjener å miste det.

I dag gjorde jeg en kollektivreisertabbe. Jeg satte meg på den bussen som går fra Lysaker til Sinsen via Ring 3, på en tid av ettermiddagen hvor det er mindre sannsynlig med kø hvis jeg reiser gjennom sentrum. Så da ble det gåfart inn mot Økern.

Det gjør egentlig ikke noe. Når man har historieforelesninger på mp3-spilleren og en pocketbok i jakkelomma kjeder man seg aldri, (utenom når man har lyst til å kjede seg).

Men det er ganske merkelig å kikke opp fra boka mot bilene utenfor. Bilistene sitter der, en og en, og holder på rattet og trykker på gassen når bilen foran beveger seg. Jeg kan velge mellom å lese, stirre ut i lufta, eller tenke hardt på et kodeproblem fra jobben. Bilistene må nistirre på bilen foran. Trist.

Vi er faktisk ikke så veldig mange som skal gjennom dette forbannete Økern-krysset. Hadde alle gått ut av bilene sine ville det blitt en fin liten flokk som kunne fått plass i et par busser. F.eks. de tre bussene som nå står stille på dette veistykket, innimellom alle bilene.

De sitter vel der i bilene sine og irriterer seg over at ingen bygger rundkjøring på Økern. Men så dukker det bare opp en ny flaskehals et annet sted.

Kanskje vi heller skulle begynne å stenge veier, i stedet for å bygge dem. Eller avholde kurs i byintegrering for innvandrere fra landsbygda.

Men for oss kollektivreisende er det tross alt ikke verre enn å åpne en bok og nyte stillheten.

Det er noen år siden sist jeg klaget på den årlige offentliggjøringen av skattelistene. Det blir litt kjedelig i lengden, år etter år, spesielt siden debatten aldri kommer seg ut av medienes liksom-selvkritiske kvelertak. “Gjør vi noe galt nå? Hm? Og nå da? Var det foten din jeg nettop tråkket på? Hva føler du nå? Nå tråkket jeg på den andre foten din, synes du jeg burde slutte? Delta i debatten her!”

Det er vanskelig å bekjempe en praksis det er i medienes direkte økonomiske fortjeneste å videreføre. Det hjelper ikke hvor absurd den er. Du får en medie-blindsone, et sted hvor alt er lov.

Dette handler altså om personvern. Det handler om datagrunnlaget til iam.no. Det handler om utlendingen som hadde studert i Norge en gang og ble sjokkert over at inntekt og alder fremdeles dukker opp på Google. Og det handler om at hvis du gjør det enkelt å være en drittsekk, så blir folk drittsekker. (Jada, jeg også, og det er jeg ikke stolt av.)

Det handler om skinnhellige unskyldninger, og om IT-folk som lager ting kun fordi det er mulig.

Og det handler om et samfunn som oppfører seg som en fyllik bak rattet i forhold til personvern. Vi gasser på og håper det går greit. Skål!

Indregard anmelder en bok om “markedssosialisme”, og skriver:

Markedssosialismen hevder at vi trenger informasjonen som lønns- og prismarkedet gir for å fungere effektivt nok, og at vi derfor må beholde det. Det private eierskapet, derimot, trenger vi ikke.

Dette er en grufull idé. Ikke bare feil, (selvsagt er privat eierskap av bedrifter nødvendig), men ond. Da mener jeg ikke tanken om at privat eierskap i blant kan være skadelig og trenger regulering, men den om at det er noe vi “ikke trenger”. Noe som kaldt kan rasjonaliseres bort, bare man tenker seg fram til en bedre løsning.

Dette er grufullt fordi privat eierskap er mer enn grunnlaget for et velfungerende økonomisk system. Retten til å jobbe sammen i private firmaer uavhengig av statlige komiteer er en menneskelig frihet, på linje med ytringsfrihet og politisk frihet. Det er her menneskelig kreativitet viser seg fra sin aller flotteste side. Å si at vi ikke “trenger” dette er som å si at vi ikke trenger musikk, og derfor kan avskaffe det.

Det er farlig når ideologer setter mennesket under et mikroskop og sier “den biten der, den er overflødig, vi kan erstatte det med denne teorien jeg nettop har tenkt ut”. Som regel er det ingen som hører på dem. Men la oss vise denne ideen nok respekt til å ta den seriøst, bare et øyeblikk: Finnes det noe ondere, noe kaldere enn å se på noe av det som gjør oss til mennesker, trekke på skuldrene og si “dette trenger vi ikke”?

Here’s a prediction: This whole thing will resolve itself nicely along partisan lines. Here’s how it will happen.

Step 1 – Upon learning that the Nobel Peace Prize has been awarded to Barack Obama, everybody has an honest first reaction. Reactions such as “is this a joke?”, “WTF?!”, and “uh .. why?”

Step 2 – Everybody looks at how everybody else reacted to the news. They notice that some people they hate had the same reaction they did.

Step 3 – This makes some people uncomfortable. This isn’t how the world is supposed to work. They start looking for some way to disagree with the people they hate.

Step 4 – A few pioneers find it in the they’re going too far excuse. As in: “Yes this was strange, but the people who are using this as part of some anti-Obama / anti-Jagland hate campaign are going too far.”

Step 5 – They move from there to “well maybe this kind of makes sense when you think about it”.

Step 6 – This sends the signal for everyone to align themselves into two familiar camps, ie those who think “the critics are going too far, those guys are assholes” vs those who think “the defenders are going too far, those guys are assholes“.

Step 7 – Problem solved. Unease eased. The price: Everybody becomes stupider than they were.