I got this e-mail today:

Just read your blog (the note on the publishing of income tax records online in Norway) and I was wondering if you would mind lending me a hand.

I studied in Norway for less than a year, as part of a masters program. I recently googled my name, and my age and income (which was zero!) comes in in links from dn.no and skatt.na24.no. From reading your blog I gathered that this practice came to be in this decade and that it has been debated. Would you let me know if you are aware of any way to have this information become guarded from the internet? Or has it been decided that it’s something that will remain public and searchable online?

I have no problem with someone from Norway accessing this information in a public database, but it strikes me as odd that anyone around the world will have this information come up readily as soon as they google my name.

Here’s what I wrote about this in 2003 – jeez, has it been that long? Contrary to what I expected at the time, the practice has continued. It continues because the opposition to it is based on quaint principles like privacy, while the supporters have fun and curiosity on their side. No contest.

So my reply: Nope. Sorry. But only the latest two years are displayed, so for this student who only lived here a year they should go away eventually.

Ja – men den er mindre enn mange tror. Begge er søketjenester som tilbyr pekere til informasjon som kan være men ikke nødvendigvis er i brudd med opphavsretten.

Pirate Bay er laget for å gjøre det lett å bryte opphavsretten for film, musikk og software, mens i Google sitt tilfelle er dette kun en utilsikte sideeffekt. Pirate Bay gjør det lett å piratkopiere, Google gjør det bare mulig, hvis du har tålmodighet nok og vet hvordan.

Ved nærmere ettersyn blir imidlertid forskjellen mer uklar. Skal det virkelig være nivået av brukervennlighet som skiller lovlig søk fra ulovlig søk? Intensjon er heller ikke et solid grunnlag. En kan lett tenke seg en generisk søketjeneste tilsvarende Google som ved hjelp av bruker-utfylt kategorisering blir like lett å bruke for pirater som Pirate Bay er i dag. Hvor trekker man da grensen?

Å gå til et tilsvarende angrep på Google vil være en PR-katastrofe for underholdningsbransjen, det vil neppe skje. IANAL, men man kan ikke basere rettspraksis på manglende vilje til å saksøke, man må våge å avklare grensetilfellene. Og de er vanskelige. Enhver som tror det er lett å definere forskjellen mellom Pirate Bay og Google vet rett og slett ikke nok om hva en søkemotor er. Den logiske konsekvensen av å dømme Pirate Bay er at alle søkemotorer er forpliktet til å aktivt motvirke piratkopiering – og dermed er Google i skuddlinjen.

De etiske aspektene ved piratkopiering er heldigvis langt enklere enn de juridiske: Vær en ansvarlig pirat.

Gudleiv Forr skriver at vi ikke må la papiravisene dø:

De fleste lesere vil vel si at de har en allsidig oversikt over status i så vel lokalsamfunnet som verden for øvrig når de legger fra seg den daglige avis. [..] Avisens styrke er den brede informasjon som springer ut av sidene. Man føler seg oppdatert som samfunnsborger når man er igjennom den.

Og deri ligger problemet, for denne følelsen var alltid en illusjon. Det var en betydningsfull illusjon, fordi så mange av oss delte den, på samme måte som Derrick og Ønskekonserten. Lar du være å følge med på nyhetene, blir du dårligere oppdatert på hvordan folk rundt deg ser verden. Men om du blir dårligere oppdatert på hva som faktisk skjer der ute, det tviler jeg på.

Mesteparten av verden blir jevnlig ignorert av journalistene, til fordel for de vanlige såpeoperaene. De aller viktigste hendelsene dekkes ikke i det hele tatt, fordi de er for komplekse til å gjøres om til nyhetsfortellinger. Den viktigste hendelsen in 2008 var f.eks. problemene i finansnæringen, men ingen skrev om dem før det var for sent. Det skjer ting der ute i dag som kommer til å forandre livet ditt, men det kan ta mange år før du før høre om det.

Jeg leser nyheter bare tilfeldig, en avis eller nettavis her og der. Jeg er dårlig oppdatert på hva som skjer i verden akkurat nå. Men jeg vet at jeg ikke vet hva som skjer. Der stiller jeg sterkere enn papiravisleserne.

Kjetil Johansen skriver om spådommer for the 21te århundre:

“Å spå om framtiden er risky business, men like forbannet en nødvendig aktivitet.”

Nei. Absolutt ikke. Dårlige spådommer er verre enn ingen spådommer. Dårlige spådommer gir deg illusjonen av kontroll, de setter deg fast i et spor og gjør deg mindre oppmerksom på uventete og ukjente faktorer. Og alle spådommer som går 100 år – eller 5 år – frem i tid er dårlige spådommer.

Spådommer ekskluderer, en spådom er den “mest sannsynlige” av alle scenarier, derfor lander man på én og slutter å lete. Hvilken du lander på sier mye om deg, lite om framtiden. Let heller etter muligheter. Muligheter akkumulerer. Desto mer du observerer, desto flere muligheter ser du.

Kuren for spådomstrang er å møte hver dag med tre erkjennelser:

1) Jeg kan ikke ta noe av det som finnes nå for gitt.
2) De viktigste hendelsene som skjer i dag får jeg ikke får høre om.
3) Jeg aner ikke hva som kommer til å skje videre.

Dette gir deg ingen kunnskap om fremtiden, men det gir deg et forsprang på alle andre ved at du ikke tar beslutninger basert på verdiløse spådommer.

Å spå er som å se med øyne som nesten aldri gir riktig informasjon. Da er det bedre å lukke dem, og trene opp de andre sansene dine.

Jeg har vokst opp med piratkulturen. Før internet ble utbredt kopierte jeg spill på disketter fra venner. Jeg satt i en time og ventet på nedlastingen av min første stakkars lille mp3-fil, og jeg husker hvordan vi alle måpte da vi så The Matrix i DivX-format.

Hvis du sier nei til piratkopiering, sier det meg først og fremst at du tilhører en annen verden, en annen generasjon. Som påstand gir det meg like lite mening som å si at du er mot fargen blå.

Det mange har oversett er at piratkopiering kan misbrukes. Nettop fordi ingen kan hindre deg i å gjøre hva du vil, ligger det et ekstra ansvar på deg. Hvis du laster ned, og laster ned, og laster ned, og bare en sjelden gang kjøper, så er du en snylter. Ja, jeg snakker til dere, voksne pirater med fast inntekt.

Ansvarlig piratkopiering er å hente ned hva du vil, men kjøpe det du finner som er bra. Med det oppnår du to ting: Du belønner favorittkunstnerne dine. Og du sender et signal til film- og musikkbransjen om at akkurat denne artisten eller regissøren, eller akkurat denne sjangeren, vil vi ha mer av.

Og da får vi det. Er det ikke genialt? Det nytter lite å klage på all den dårlige musikken og de dårlige filmene, hvis du ikke er villig til å betale for det som er bra.

Og hva er det som hjelper oss å finne det som er bra? Nettop: Piratkopiering. Så hent i vei – og kjøp.

«Vi polstrer rettsstaten med midler som er rettsstaten fremmed,» sa Datatilsynets direktør Georg Apenes til Nationen i fjor. Politikerne vedtar og godkjenner, og folk svelger unna. Apenes mener det skyldes at elektoratet er mest opptatt av sine 50 tv-kanaler, og generelt er «rapende og rallende mennesker som klager på de utroligste ting». Til Bergens Tidende sa han: «Jeg pleier å si det slik når jeg skal muntre mine medarbeidere: Kanskje vinner vi noen slag, men det er helt sikkert at vi taper krigen.»

Noen ganger kan man lure på om Datatilsynets sjef er for mye filosof og for lite politiker, men det er ikke lett å vasse i sirup. Alltid er noe annet viktigere enn hensynet til borgerens frihet, i Apenes’ tilfelle som regel «sikkerhet».

I prinsippet er vi nok enige om at voksne borgere må få gjøre som de vil, unntatt der handlingene er til åpenbar skade for andre. Dette forenklede liberale grunnprinsipp bryter med religionens krav om et overordnet skille mellom rett og galt, ondt og godt. Minst like viktig her i landet; det bryter også med sosialdemokratiets tanke om at individets behov må underordnes fellesskapets. Det liberale prinsipp får ingen verdi i praksis, fordi ingen forsvarer det mot moralismen som herjer.

- Frank Rossavik, Lander der friheten taper.

Via Kle meg naken, som tolker dette som ekstremliberalisme.

Det er en del av meg som gleder seg over alle de smålige lovene vi har som ikke lar seg håndheve, så som når regjeringen nå ønsker å utvide forbudet mot hatefulle ytringer til å gjelde “kvalifiserte angrep” på religion og livssyn. Forslaget er dårlig, men det er også meningsløst. Kommer du til å tenke på dette neste gang du skriver om religion? Ikke jeg heller. En slik lov er mest egnet til å skape forakt for lovverket og for politikere. Og det er bra.

Det finnes en farlig politikerforakt. Det er den du får når folk føler at de står utenfor politikken, og ikke blir hørt. Når de fleste av oss godtar at landet i blant styres av våre politiske motstandere, er det fordi vi vet at neste gang kan det bli vår egen tur. Uten denne tilliten faller alt.

Den gode politikerforakten handler om å innse at politikerne ikke vet alt, og at det finnes en høyere moralsk standard enn lovverket. Hvis alle politikere var smarte, og alle lover gode, ville dette være lett å glemme. De smålige lovene vaksinerer oss, så vi står bedre rustet den dagen de virkelig farlige ideene våkner opp igjen.

Jeg vil derfor oppfordre alle til å ignorere dårlige lover når du kan, og le av dumme politikere, med god samvittighet. Nå får vi i tillegg håpe at det ikke blir noe av lovendringen om religionskritikk, (signer her!) – en dårlig lov er fremdeles en dårlig lov – men det ville altså være trist om de forsvant alle sammen.

Nyheter er en måte å skape orden i kaoset på. De gjenkjennbare rammene og faste tidspunktene skaper en illusjon av overblikk. Vi vet hva som foregår. Uansett hvor skremmende hendelsene måtte være, er det å få dem overlevert dag etter dag av de samme normale, norske nyhetsoppleserne en måte å inkludere dem i vår verden. De blir tildelt et hjørne av ruten, og der hører de hjemme. Det er nyhetenes funksjon: Å integrere det fremmede og nye i vårt hverdagslige verdensbilde.

Analysen er spesielt viktig. Et bilde av et utbombet hus er ubegripelig. Vi trenger analytikeren for å oversette dette til noe trygt. Så er det ikke et hus med lik i lenger, det er “Midtøsten-konflikten”. Det aller beste er å oversette det til en hjemlig debatt. Er du for eller mot Israel? Er Hamas modige opprørere eller moderne nazister? Se Kåre og Siv brake sammen i kveld!

Resultatet er såpeopera. Ny episode hver dag. Vi blir kjent med karakterene, velger oss favoritter, og skurker vi elsker å hate. Derfor kan man heller ikke bytte ut Midtøsten-konflikten med dekning av viktigere hendelser. Det ville være som å bytte ut Hotell Cæsar med en sør-amerikansk telenovela.

Mitt tips: Gjør et YouTube-søk etter et sted, helst et du ikke har hørt noe fra på en stund. Hopp over analysen, finn rådataene. Videoene rett fra (å)stedet, gjerne amatørvideoer, usensurert og uoversiktlig. Det får du ikke noe overblikk av – og det er nettop poenget.

Verden er stor og uforståelig. Du vet ikke hva som skjer. You weren’t there.

Jeg er lei av de store meningene om Midtøsten-konflikten. Gi meg heller mange små.

Stor mening: “Israel gjør helt rett i å svare på angrep” / “Palestinerne har vel ikke noe annet valg”

Liten mening: “Det er ordentlig fæle forhold for folk som bor i Gaza, og har vært det lenge, krig eller ei” / “Israel lever med en reell fare for et nytt Holocaust” / “Alle i Midtøsten ville tjent på fredelig sameksistens”

Forskjellen er at en liten mening kan etterprøves, og at en stor mening reduserer alt til et enkelt for eller mot. De store meningene er behagelige, derfor handler alt om dem. Enhver liten mening vil derfor bli besvart med en stor. (“Det er fælt i Gaza” => “Ja men det unskylder vel da ikke ..?!”)

Løsningen på Midtøsten-debatten (men ikke konflikten) er å slutte med store meninger.

“Jammen .. da kan jeg jo ikke lenger være for eller mot!” Ja nettop. Så går verden fra å være klar til uklar, og i stedet for å dømme blir du nødt til å lytte og tenke.