Jay Nordlinger’s analysis of Norway’s Progress Party is off, because he takes everything they tell a foreign conservative writer at face value.  He doesn’t consider that maybe they’re popular because they have multiple faces, and the “Reaganite, Thatcherite” face he describes is only one of them.

But he does capture something Norwegian commentators usually miss: Cultural markers, a taste for mischief.  Rockabilly, Coca-Cola aka “capitalist water”, Ayn Rand.  Potatoes from Israel, a bust of Reagan, posters of Churchill and Barry Goldwater.  He’s pointing towards something interesting, and that something is what divides those who read that list and smile and think “that’s hilarious”, from those who react with a stern “oh dear”.

I don’t mean that politics is all about cultural gut reactions, but sometimes they’re what originally motivate people to abandon their ideological safe zones.  A sense that a main problem with social democracy is its dullness, that its undeniable successes conceal cultural and intellectual decay. Follow that line of thought and you discover that social democracy isn’t dull, it’s hilarious, with its earnest pretensions and absurd side-effects and “this time it’s really going to work” government programs.  And then you can’t stop laughing.

It may or may not “begin with Ayn Rand”, but it continues with the realization that about the most provocative thing you can do in Norway is to have a Reagan bust in your office.  And that’s funny because it is silly.  The fun doesn’t make it right, but it makes it fun to be right.  Viva la Reagan revolucion!

Bjørn Gabrielsen anklaget nylig Erlend Loe for å være en nyttig idiot for islamister, fordi han deltok i en demonstrasjon mot Israel hvor det også vaiet Hizbollah-flagg.  Loe forsvarte seg med at han ikke var der for å støtte Hizbollah, men for å vise sympati med Gaza.

Spørsmålet er altså: Når en sak tiltrekker seg mennesker med ekstreme synspunkter, hva er viktigst: Å markere avstand til ekstremistene, eller fokusere på det ikke-ekstreme de har til felles?  Burde Erlend Loe forlatt demonstrasjonen, eller burde Bjørn Gabrielsen vurdert demonstrasjonen utifra det deltagerne hadde til felles, nemlig avsky for Israels behandling av Gaza?

Dette høres kjent ut. For noen måneder siden hadde jeg den samme debatten.  Da gjaldt det den amerikanske Tea Party-bevegelsen.  Jeg skrev at en slik grasrotbevegelse burde vurderes utifra hva de alle har til felles, økonomisk liberalisme, ikke utifra ekstremistene de også tiltrekker seg.  Andre mente at det var viktigere å markere avstand til gærningene.

Jeg mistenker at noen av de som mener det ene når det gjelder Gazademonstrasjoner, mener det andre når det gjelder Tea Party-bevegelsen.  Men det er samme problemstilling.

Og det blir galt uansett hva du velger.  Den strenge linjen er ryddigere, men den betyr også at du i praksis setter en stopp for alt grasrotengasjement.  Du kan ikke lenger holde en løst organisert demonstrasjon mot Israel i Norge, for den vil alltid tiltrekke seg jødehatere.

Prisen for folkelig engasjement er at du i blant havner i en demonstrasjon ved siden av gærninger.  Det er kjipt, men jeg tror alternativet er verre.

Jeg har ikke tenkt å skrive noe om den israelske bordingen av hjelpekonvoien til Gaza, fordi Midtøsten-konflikten er enda en sak jeg er lei av at nordmenn later som om de er eksperter på.  (Vær litt originale: Velg side i Thailand-konflikten eller noe!)

Men det slo meg akkurat hvor mye bredde det er i meningene om denne hendelsen blant nordmennene jeg følger på Twitter.  Alt fra total fordømmelse til forståelse.  Det rare er ikke at nordmenn har delte meninger om Midtøsten-konflikten, men at det var så lett for meg å få oversikt over bredden.

Jeg er bekymret for at internet gjør det lettere for oss å stenge ute alle andre kilder med informasjon og meninger enn de vi er enige med.  Men dette går begge veier: internet gjør det også lettere å følge med på mange ulike kilder.  Hvis du vil.  Valget ligger hos hver og en av oss.

Midtøsten-dekningen i mediene har litt bredde, men ikke mye, og er for det meste ganske forutsigbar.  Og aller viktigst: Det er lite du som TV-seer eller avisleser kan gjøre med det.  På nettet bestemme du selv hvor mange alternative virkelighetsforståelser du vil bli eksponert for.  Det er farlig, for du kan lett velge kun én, men også spennende.

Det som overrasket meg litt var at det var nettop på Twitter jeg fant bredden i denne saken.  Dekningen i bloggene jeg leser har vært smalere.  Årsaken er kanskje at det er lettere å beslutte å følge noen på Twitter enn det er å abonnere på en blogg.  Lovende!

I Liberalerens sommerserie om bøker og markedskultur har turen i dag kommet til meg.

I motsetning til enkelte andre ting jeg skriver, tror jeg ikke de som frykter det kulturelle verdensbildet til FrP-sympatisører vil føle seg så veldig beroliget etter å ha lest dette.

Det er ikke ofte lesere av mine i blant relativt lange essays melder tilbake at de synes de godt kunne vært enda lenger, men det gjorde Arnfinn Pettersen etter artikkelen min på Minerva tidligere i år.  Så jeg gjorde den lenger.  Mye lenger.  Nå kan du lese den på de nye websidene til Humanist.

Det ble litt blogghistorie, og litt krig og fred og religion – om hvor jeg har beveget meg etter at jeg startet opp som “krigsblogger” i 2001. Les den her.

For nye lesere er det også mye spennende i arkivet.

Vi er på den tiden av året hvor fagorganisasjonene truer med streik.  I Norge er streik og streiketrusler en sentral del av tariffoppgjørene.  Dette er et sykdomstegn, litt som et samfunn hvor all uenighet avklares med vold.  Man kan forstå hvorfor det har blitt slik, og hvorfor det er vanskelig for partene å finne en utvei, men det er ikke noe å være stolt av.

Streik er først og fremst moralsk galt.  Du inngår frivillig en avtale med et firma du ikke eier selv, men så blir du misfornøyd med avtalen, og svarer med å stenge ned arbeidsplassen, helt til du får viljen din – uten at du risikerer oppsigelse.  At dette er lovlig, betyr ikke at det er riktig.  Selv ville jeg skammet meg dypt hvis jeg gjorde dette, enten jeg gjorde det på vegne av en fagorganisasjon eller en mafia.

Det hjelper lite at en eller annen politisk teori hevder at streik er nødvendig.  Du kan like gjerne fortelle meg at det er politisk nødvendig at jeg oppfører meg som en drittsekk.  Det er fremdeles galt.

Alternativet er individuelle lønnsforhandlinger.  Det har sikkert ulemper, spesielt i yrker med lange, bitre streiketradisjoner.  Men det har den fordelen at ingen blir utpresset.

At det også er bra for samfunnet som helhet, fordi arbeidsmarkedet kjapt justeres etter skiftende forhold, kommer faktisk i annen rekke.  Det kunne vært omvendt, men det ville fremdeles vært galt av ansatte å stenge ned en arbeidsplass de ikke eier selv, for å true til seg høyere lønn.

Derfor: Vær modig. Bli streikebryter.

Where do the iTunes store find all those snotty album reviewers?  I haven’t read music reviews for ages, but on iTunes you can’t avoid them.  The review is right there when you click on an album, the first thing you see.  You have to actively look away, and we all know how hard it is to deliberately not look at something.

It’s not that the reviewers don’t like music I like.  It’s the way they seem to think they can capture all the strengths and weaknesses of the albums in purely descriptive words.  There’s no joy or anger.  Music doesn’t make them feel anything, it’s just an object to describe the components of.  All done while establishing a clear hierarchy, with the bemused, objective reviewer on top, begrudgingly tolerating the efforts of the lowly artist.  Their greatest joy is to point out the “weaker” efforts of an otherwise great artist.

I’ve probably done this often enough myself.  But by God I try hard not to.  I hope I never write anything like “.. an intriguing update of classic ’80s garage and disco in the same fashion that Daft Punk rewired Chicago acid house for 1997′s Homework.”  Or “.. a nothing-else-remains-but-us ballad pumped up into a huge dramatic romance/dance number, commanding in its mock orchestral/choir scope.”

Christ.

It might be excusable if music reviews served a point.  They don’t.  They’re useless.  Just link to a sample, and let me decide.  Tell me it’s awesome.  Tell me it sucks.  But don’t put your ego between me and the music.

I haven’t paid much attention to the tea party movement in the US.  The problem with Norwegians is that everyone thinks they’re an expert on American politics.  It’s our favorite reality show.  My way of protesting that is to disengage, and reserve judgment.

But this weekend the Norwegian Progress Party invited Tim Phillips from Americans For Prosperity to speak at their party convention.  So I looked into what they’re all about.  The opinion in Norway is that these protesters are a bunch of racist wackos.  But given our track record in understanding American politics, that doesn’t count for much.

The thing is: Organizations have one opinion.  Movements have a thousand.  The question is not what sign you’ll find at some rally, but what it is that all these people have in common, what are the ideas that bind them together?  The answer, it seems, is fiscal conservatism: tax reduction, limited government, market liberalism.

I would love it if otherwise non-activist Norwegians were to regularly show up with their friends and families to protest for lower taxes, smaller government, and open markets.  And I would love it if the Progress Party, a hybrid of social democratic, conservative and libertarian ideas, would move further in that direction.   Please do.

Grassroots movements like this is a sign of health, even if they also attract the wackos.  But importing this to Norway requires that we change how we see our relationship with the government – that we learn to see ourselves as citizens, not subjects or clients.  That’s hard.  But possible.

Jeg har et essay i Minerva i dag om veien jeg har gått i forhold til innvandringsspørsmål o.l. det siste tiåret.

En av mange ting jeg har trodd på en gang er multikulturalismen. Det var vanskelig å vokse opp i Norge på 80- og 90-tallet uten å bli innprentet i verdien av det fargerike fellesskap, og jeg antar at det er det enda. Det var en grunn til denne innprentingen. Et land hvor nærkontakt med fremmede kulturer stort sett hadde vært forbeholdt sjøfolk og misjonærer taklet naturligvis innvandring dårlig, og dette var utgangspunktet for anti-rasistiske bevegelser og multikulturelle visjoner. Det var godt ment, og riktig tenkt.

Men barnelærdommen holdt ikke det den lovet. Den lovet, i Jo Tenfjords ord, at meget er forskjellig, men det er utenpå. Inni er vi like. Men det kulturelle mangfoldet i verden forteller oss at det er omvendt: Av utseende er vi mennesker ganske like, det er på innsiden vi finner de virkelig store forskjellene. Ikke bare på tvers av kulturer, men innad i dem.

Ny Tid vil ha meg som leser, og har sendt et prøveeksemplar.  Jeg er mer disponert for å lese et SV-magasin enn en skulle tro, så jeg gir det en sjanse.  I nummeret finner jeg:

- Dag Herbjørnsrud kritiserer norsk våpeneksport.  Han spør om dette egentlig er noe vi som land ønsker å drive med.  Godt spørsmål fra en god skribent.  I en annen artikkel går det fram at det spesielt er eksporten til USA som provoserer.  Er dette virkelig det verste aspektet ved norsk våpeneksport?

- Kjønnsforsker Jørgen Lorentzen advarer mot leketøysindustriens bruk av fargene rosa og blå, som dytter barn inn i kjønnsroller som til sist fører til voldtekt.  Han foreslår at menn bør gråte mer.  Herregud, SV-folk, sitter dere fast der ennå?

- Hovedsaken er at Avatar inspirerer verdens urfolk, og er et brudd med Cameron’s pro-imperialistiske 80-tallsfilmer som Aliens.  Jeg har ikke sett filmen, men dette er flau analyse, litt sånn “jøss det er en fantasiverden, men så er det allikevel paralleler til amerikansk imperialisme!  Er det mulig!”  Dette er ikke første gang noen bruker science fiction og fantasy til å frembringe et budskap, og jeg tviler på at en Oscar-rettet effektfilm når opp mot de beste av forgjengerne.  Tror ikke det var hensikten heller.

- Utenrikssakene og de utenlandske kronikkene er interessante.  Jeg liker når venstresiden forsøker å få frem glemte perspektiver og alternative vinklinger. Jeg tilgir dem at resultatet ikke alltid blir så bra, forsøket er verdifullt.

Det blir ikke Ny Tid-abonnent av meg. Men det var morsomt å se hva de driver med.