Eirik Løkke skriver i Minerva at Bergen bør innføre rushtidsavgift.  Det er bra for pendlerne, bra for luftkvaliteten, og bra for økonomien.

De samme argumentene gjelder i Oslo.  Når du kjører bil i rushtiden påfører du andre reisende – også de kollektivreisende – en kostnad mot deres vilje.  Ved å prise den knappe ressursen byasfalt er om morgenen og ettermiddagen føres denne kostnaden tilbake på bilistene som forårsaker den. De betaler i større grad den fulle prisen for sin egen bilkjøring – i stedet for å tvinge andre reisende til å subsidere seg.

Når jeg nevner rushtidsavgift for folk som kjører bil kommer samtalen fort over på alle de stakkars foreldrene som må kjøre barna i barnehagen.  Sant nok, men når jeg kikker ut av bussvinduet på en fastlåst kø ser jeg lite til disse barna i baksetet.  De aller fleste bilene har ingen passasjerer i det hele tatt. Og om det er noen foreldre med barn på vei til barnehagen der, så tror jeg de også ville satt pris – bokstavelig talt – på å komme fortere fram.

Å kjøre bil i storby er rett og slett å misforstå hva en by er for noe.  Det er litt som å forvente å finne en enebolig med stor hage midt i sentrum.

Å bygge flere veier hjelper ikke, for da kommer det straks flere biler.  Det eneste som hjelper er at folk slutter å sløse med andres tid, og setter seg på bussen, trikken eller t-banen.  Da er rushtidsavgift et godt sted å begynne.

I’m .. fairly easy to launch into rants like that.

Via the mad mullah.

Interessant debatt hos Eirik Newth om Siv Jensens kritikk av et noe absurd utslag av innkjøpsordningen.  Kulturminister Anniken Huitfeldt har skrevet barnebok om Gro Harlem Brundtland, som nå skal vurderes for innkjøp til landets biblioteker av en komite nedsatt av nettop Kulturdepartementet.

Newth har sittet i komiteen det er snakk om, og går god for at de er nøytrale og faglig dyktige.  Om komiteen skulle velge å akseptere boken er det altså fordi den er god.

Jeg ser det omvendt: Hvis komiteen gjør dette, altså kjøper partipropaganda for barn over et offentlig budsjett, er det et tegn på at de ikke vet hva de driver med.

Foreløpig er dette bare litt mediebråk, og det er ikke så lett å ta barne-TV-aktivist Jensen så seriøst her heller.  Men teft for underholdende kulturutspill, det har de i FrP.

Det virkelige problemet med norske kulturpolitikk er imidlertid ikke at innkjøpsordningen brukes til partipropaganda, (FrP var vel rett og slett heldige her), men at hele det norske kulturlivet i dag føler at de har det offentlige å takke for karrieren sin.  Det bidrar til å temme en gruppe som normalt skal være selvstendige, og gå foran i å tenke og gjøre nye ting.

Som Kristin Clemet skriver går det an å ha kulturstøtte uten kulturdepartement.  Kanskje er det veien å gå.  Og vi bør ikke være redde for tiltak som reduserer kvantiteten i kulturlivet.  Det er ikke der problemet ligger.

Svein Tore Marthinsen skriver at vinden har snudd i alkoholdebatten: Nå støtter folk opp om strenge reguleringer.

Siden han selv er tilhenger av disse strenge reguleringene er det ikke så rart at han mener at dette har skjedd fordi argumentene for det er så vanvittig gode.  Men jeg er nysgjerrig på premisset her: Stemmer det virkelig at mange har skiftet mening?  Det eneste han underbygger påstanden med er at FrP ikke roper så høyt om alkohol lenger.

Finnes det spørreundersøkelser om dette?  Kanskje er det bare debatten som har stilnet?  Det kan det isåfall være mange grunner til, f.eks. at reguleringstilhengerne klarte å stemple motstanderne som harry.

Selv merker jeg at engasjementet mitt mot alkoholreguleringer har sunket i takt med lavere alkoholforbruk og høyere inntekt, men jeg synes fremdeles det er forkastelig å gripe inn i folks liv på denne måten.  Dette handler ikke om alkohol, men om prinsipper, og prinsipper sitter gjerne litt dypt.  Det ville være feil å konkludere at, fordi jeg aldri skriver om alkohol, så synes jeg alkoholregulering er riktig.

Hva andre synes vet jeg ikke.  Og det tror jeg egentlig ikke Svein Tore Marthinsen gjør heller.

Debatten om sykelønnsordningen har fokusert på statistikk.  Hvor mange sykemeldes nå i forhold til tidligere, hvor mange av disse kunne egentlig vært i jobb, og hvor pålitelige er nå disse tallene uansett?

Jeg tror vi har glemt noe viktig.  Vi må ikke bare spørre hvor mye dette koster, men om vi har en rettferdig ordning eller ikke.  For det er jo det som teller.

Den sosialdemokratiske retorikken handler gjerne om å få velferdsordninger som er så “gode” som mulig.  Men en ordning som er for snill er urettferdig den også, akkurat som en ordning som er for streng.  Hvis ordningene vi har i dag er for snille, så hjelper det ikke om vi har råd til dem – pengene kunne vært brukt på bedre ting.  Og om ordningene er for strenge, så må vi bare ta oss råd til å gjøre dem rettferdige, og heller kutte i noe annet.

Dette er viktig ikke bare fordi rettferdighet er et mål i seg selv, men fordi velferdsordninger må oppleves som rettferdige for å overleve.  Når DN skriver at 1 av 3 kjenner en trygdesnylter, så sier det lite om hvor mange som snylter, men det sier noe om hvor lav tilliteten nå er til dagens system.

Uten tillit forsvinner støtten for offentlige velferdsordninger.  Spørsmålet er derfor ikke om vi skal endre på sykelønnsordningen eller ikke.  Spørsmålet er om det er dagens regjering eller en framtidig Høyre/FrP-regjering som skal endre den.

Hva som er mest rettferdig er en annen debatt.  Men det er altså den debatten som er viktigst.

Islamist terrorist groups should have realized by now that there are two ways to execute a terrorist attack against a Western country.

1) Spend time, resources and trained terrorists on a spectacular attack that kills a lot of people.

2) Put some amateur on a plane and have him set fire to his leg.

From a terrorist point of view, the first option achieves the most.  Whether the goal is to spread fear or cause the enemy to respond in a clumsy and oppressive manner, a successful attack is better than a failed one.

But it’s also a lot more expensive.  Considering how cheap the second alternative is, the pay-off is huge.  You don’t have to train the terrorist.  You don’t have to think of a fool-proof plan, just a plausible one.

And what you get in return is a lot of fear, a lot of press coverage, and a lot of stupid security responses.

Option 2 works better in certain environments.  A failed terrorist attack against a plane is scarier than a failed terrorist attack against a bus or the subway.  And there’s far more governments can (pretend to) do about it, adding to the paranoia.

Which means we may actually be providing terrorist organizations with an incentive to carry out lots of stupid, failed attacks on airplanes. This does have an upside, (maybe they won’t bother with real attacks), but it’s mostly just very stupid.

We need to learn how to live with terrorism.  This isn’t it.

Det nye året, altså.

- Fordi det er enklere.  Jeg har gått i ti år nå og vridd tunga rundt “to-tusen-og-..”, og jeg begynner å gå lei.  Det har blitt et merkelig nytt ord ut av det, med et fryktelig antall sammenhengende konsonanter: Ttsnå-en, ttsnå-to, .. ttsnå-ti.  Tjue-ti er lett å uttale, og klinger godt.

- Fordi det er sånn vi uttaler de fleste andre årstall.  Du sier ikke ett-tusen-ni-hundre-og-ti, eller ett-tusen-ni-hundre-og-nitti-åtte.  Du sier nitten-ti og nitten-nittiåtte.  Så gikk det galt noen år etter 2000, men det har vi nå muligheten til å rette på. (For enkelte middelalderhistorikere vil nok dermed to-tusen-og-ti føles mer naturlig.)

- Og fordi Sprakradet mener noe annet.  Sprakradet er en gjeng med kjedelig folk som tror at språk er noe du kan vedta.  Sprakradet er organet som har vedtatt at du skal skrive pøbb og verdensvev.  Men språk er ikke noe man vedtar, det er noe som skjer.  Og så oppdaterer man ordbøkene etterpå.

Finn gjerne på andre uttalemåter også.  Hva med tjue-hundre-og-ti, tyve-ti, to-ti, eller bare .. ti?  Velg noe du synes klinger godt – språk er poesi.  Og så kan vi starte det nye tiåret med noe nordmenn med god grunn vet å verdsette: Ein årntli, real språk strid.

Asle Toje har skrevet en del bra om norsk bistandspolitikk i det siste, basert på Norads årlige resultatrapport.

Tynt fra Norad og Utviklingen som forsvant.

Konklusjonene i evalueringene har i de senere år blitt stadig mer duse. [..] I dag konkluderer de aller fleste med variasjoner på temaet «her har mye gått bra, men enkelte ting har ikke gått fullt så bra og dette bør følges nøye framover». Denne praksisen fører med seg et åpenbart problem. Hvis alle initiativer får samme skussmål er det jo umulig å bruke dem som rettesnor for å rette pengene dit de gjør mest nytte? Norge «løser» dette med å spre bistanden tynt i mange sektorer og mange land. Noe må da virke.

Dette er en interessant debatt.  Det er ikke gitt at bistand gjør mer nytte enn skade.  Vi kan ikke være for fine på det.  Hvis bistand kan løfte land ut av fattigdom, så er det kanskje verdt det om mye forsvinner i korrupsjon og militæropprustning.  Men det må altså fungere.

Selv synes jeg vi burde måle oss selv ikke på hvor mye vi gir, men på hvor mye vi handler med og investerer i fattige land.  Vi burde avskaffe alle gjenværende subsidier og handelsbarrierer.  Og oppfordre resten av verden til å følge etter.  Det løser ikke alle problemer, men det vil løse noen.

Så kan vi også vurdere vanlig bistandsarbeid.  Men da som et sekundært, eksperimentelt virkemiddel.  Det har jo ikke fungert så bra så langt.